Det åttende bud

Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste.

Foruten vårt legeme, vår ektefelle og vårt timelige gods har vi enda en skatt som vi ikke kan unnvære, og det er ære og godt navn og rykte. For det nytter ikke å leve blant folk når en blir vanæret og foraktet av alle. Likså lite som Gud vil at ens penger og gods skal bli tatt fra en, like lite vil Han at ens gode navn, rykte og ære skal bli tatt fra en eller ødelagt. Hans vilje er at enhver kan stå som en ærlig mann for sin hustru, barn, tjenestefolk og naboer. Slik som ordene i dette budet lyder – du skal ikke si falskt vitnesbyrd – menes det først og fremst i den offentlige rettergang. Det sikter altså til at en anklager en stakkars uskyldig mann og undertrykker ham ved falske vitner, for å få straffet ham på legeme, gods og ære.

Dette synes vel ikke å gjelde oss i vår tid. Men hos jødene var dette en meget alminnelig foreteelse. Folket satt under et godt, velordnet styre, og der hvor det finnes slikt styre, der mangler det ikke på denne synden. Årsaken er denne: Der hvor dommeren, borgermesteren, fyrsten eller andre av øvrigheten sitter i retten, der går det på den måten som det pleier å gå i verden. Man vil nødig fornærme slike personer. Derfor hykler og taler man etter penger, anseelse, forhåpninger eller vennskap. Derfor må en stakkars mann med sin sak bli undertrykt, få urett og lide straff. Det er en alminnelig plage i verden at det så sjelden sitter fromme mennesker i retten.

Den som skal være dommer, må først og fremst være gudfryktig. Ja, han må ikke bare være gudfryktig, men også klok, sindig, uforferdet og modig. Og den som skal være vitne, må også være uredd, men framfor alt må han være gudfryktig. Den som vil dømme rett i alle saker og gjennomføre rettferdighet, han kommer ofte til å støte gode venner, svogere, naboer, rike og mektige, som kan være både til stor skade og stor nytte for ham. Derfor må han være fullstendig blind for slikt. Han må lukke øyne og ører og ikke se eller høre noe annet enn saken selv, slik den blir belyst, og dømme etter det.

Dette budet sikter da for det første til at enhver skal hjelpe sin neste til hans rett, og ikke la den bli hindret eller fordreid. Hver enkelt, enten han er dommer eller vitne, og uansett hva saken gjelder, skal da hjelpe til å fremme og forsvare det som er rett. Særlig er det her blitt satt en grense for våre herrer juristene. De må være aktpågivende og behandle sakene i rettsindighet og oppriktighet. Det som er rett, må de la bli rett. På den annen side må de ikke fordreie, tildekke eller fortie noe, uansett penger, gods, ære eller makt. Dette – altså det som skjer for retten – er en del, og den mest nærliggende del, av det som det åttende bud sikter til.

For det annet har budet et meget videre omfang, når en skal overføre det på rettergang eller styre i åndelige saker. Der er det alminnelig at den ene vitner falskt mot den andre. For de som er fromme predikanter og kristne, de blir av verden dømt som vranglærere, frafalne, ja opprørske og desperate forbrytere. Dessuten må Guds ord tåle at det så skammelig og giftig blir forfulgt, bespottet og utskjelt for løgn. Det må tåle at det blir fordreid og tydet i falsk retning. Det er nemlig den blinde verdens vis å fordømme og forfølge sannheten og Guds barn, og likevel ikke anse det for noen synd.

For det tredje – og det gjelder oss alle sammen – blir det her forbudt å synde med tungen slik at man på en eller annen måte kan skade eller krenke sin neste. Å si falskt vitnesbyrd er jo noe en gjør med munnen. Det vi gjør med munnen som er imot nesten, det vil Gud ha avverget. Det kan være falske predikanter med sin lære og sin bespottelse, det kan være falske vitner og dommere med sin dom, eller ellers utenfor retten med løgn og ondsinnet omtale. Til dette må vi særlig regne den stygge og skammelige lasten å baktale eller bakvaske, som djevelen driver oss til. Det kunne være meget å si om dette. Det er jo en alminnelig, fordervelig last at alle vil heller høre noe vondt enn noe godt om sin neste. Selv er vi så onde at vi ikke kan tåle at noen baktaler oss, men vi vil derimot at hele verden skal snakke pent og godt om oss. Likevel tåler vi ikke å høre at man sier det beste om andre.

For å unngå denne lasten skal vi merke oss at ingen har lov til å dømme og straffe sin neste offentlig – om han ser at han synder – uten at han har befaling til det. Det er nemlig meget stor forskjell på de to tingene: å vite om synd, og dømme for synd. Vite om den kan du vel, men dømme den skal du ikke. Jeg kan vel se og høre at min neste synder. Men å fortelle det til andre, har jeg ingen befaling til. Hvis jeg nå farer i vei og dømmer og fordømmer, så faller jeg i en synd som er langt større enn nestens. Har du imidlertid fått vite om din nestes synd, så har du ikke noe annet å gjøre enn å la dine ører være en tillukket grav, inntil du får befaling om å dømme og straffe på embets vegne.

Baktalere er det rette navnet på dem som ikke nøyer seg med å vite om slikt, men går videre og tar seg til å dømme. Når de får greie på en liten ting om en annen, bærer de det rundt i alle kroker, og gotter og koser seg riktig over at de kan få skadet ham. De er akkurat som svinene, som velter seg i søla og roter rundt der med trynet. Dette er ikke noe annet enn å gripe inn i Guds dom og embete, og dømme og straffe med den strengeste dom. For ingen dommer kan straffe strengere eller gå lengre enn å si: Dette mennesket er en tyv, en morder, en forræder osv. Den som derfor våger seg til å si slikt om nesten, han tiltar seg den samme retten som keiseren og øvrigheten har. Selv om du ikke fører sverdet, så bruker du din giftige tunge til skam og skade for din neste.

Derfor vil Gud ha forebygd at en taler vondt om sin neste, selv om han fortjener det og vi har sikkert kjennskap til saken. Enda mindre skal vi si noe vondt om ham hvis vi ikke vet bedre enn det vi ha hørt av løse rykter. Men du sier: Skal jeg ikke si det når det er sant? – Jeg svarer: Hvorfor bringer du ikke saken fram for de rettmessige dommere? – Nei, sier du, jeg kan ikke bevise det offentlig. Derfor ville de kanskje slå meg på munnen og avvise meg med skam. – Nettopp, kjære! Lukter du nå lunten? Tør du ikke stå fram og stå til rette for de personene som har med å dømme i slikt, så får du holde munn. Men vet du noe, så hold det for deg selv, og nevn det ikke for andre. Hvis du bringer det videre – selv om det er sant – så står du likevel der som en løgner, fordi du ikke kan bevise at det er sant. En annen ting er at du også viser en ondskapsfull oppførsel. For en skal ikke ta fra en annen hans gode navn og rykte, med mindre det i forveien er fratatt ham offentlig.

Et falskt vitnesbyrd er altså alt det en ikke kan føre sikkert bevis for. Derfor skal en ikke kunngjøre eller utgi slikt for sannhet. Kort sagt: Det som er hemmelig, skal en la være hemmelig, eller også straffe det i hemmelighet, som vi siden skal høre. Hvis du derfor treffer en slik sladderhank som baktaler en annen, så motsi ham rett i øynene! Da vil han bli rød av skam. På den måten kan en få stoppet munnen på mange som ellers bringer stakkars mennesker i et dårlig rykte, som de vanskelig blir kvitt igjen. Et godt navn og rykte er det nemlig lett å ta fra en, men det er ikke lett å gi ham det igjen.

Du ser altså at det er forbudt for enhver å si noe som helst vondt om nesten. Dette gjelder imidlertid ikke for den verdslige øvrighet, prester og foreldre, for en må ikke forstå budet slik at synden ikke skal bli straffet. Det er med dette som det er med det femte bud. En skal ikke skade noen på legemet, men dette forbudet gjelder ikke bøddelen. Hans oppgave består jo ikke i å gjøre noe godt mot nesten, men tvert imot bare skade og vondt. Likevel gjør han ikke synd mot Guds bud med det, for Gud har selv bestemt at det skal være et slikt embete. Han har forbeholdt seg å straffe etter sin egen vilje, som Han truer med i det første bud.

Slik er det også her i det åttende bud, hvor det blir befalt at ingen skal dømme eller fordømme noen. Men likevel er det slik at den som unnlater å dømme, når han har fått et slikt kall og embete, han gjør like stor synd som den som dømmer uten at det hører til hans embete. For i et slikt kall er det nødvendig at en snakker om det vonde, frambringer klager, undersøker og vitner. Det er akkurat som med en lege, som ofte må se og føle på sin pasient på skjulte steder. Således er også øvrigheten, far og mor, ja også brødre og søstre og ellers gode venner gjensidig pliktige til å straffe det onde seg imellom – når det er nødvendig og nyttig.

Den rette framgangsmåte ville være å holde seg til den orden som Kristus foreskriver i evangeliet: Om din bror synder mot deg, så gå og tal ham til rette, han og du alene (Matt. 18,15). Der har du en vakker og dyrebar lærdom om hvordan du skal styre din tunge rett. Legg nøye merke til den og bruk den mot den fordervelige misbruk av tungen. Hvis du retter deg etter den, vil du ikke være så rask til å baktale og spre ut rykter om din neste, men da vil du heller formane ham under fire øyne til å forbedre seg. Slik skal du også gjøre hvis en annen forteller deg noe som den eller den har gjort. Si også til ham at han skal gå til vedkommende og irettesette ham, hvis han har sett det, men hvis ikke, skal han holde munn.

Det samme kan du også lære av den orden som daglig brukes i huset. Herren i huset går jo fram på denne måten: Hvis han ser at en tjener ikke gjør det han skal, så snakker han til ham. Han er da ikke så gal at han lar tjeneren sitte hjemme, mens han selv går ut på gaten og beklager seg over ham for naboene sine. Da ville han nok få høre: Din tosk, hva vedkommer det oss? Hvorfor sier du ikke dette til ham selv? – Det ville ha vært å handle broderlig, så det hadde blitt slutt på dette onde, og din neste hadde beholdt sitt gode rykte. Det er jo det Kristus sier: Hører han på deg, har du vunnet din bror. Da har du gjort en stor og ypperlig gjerning. For du mener vel ikke at det er en liten ting å vinne en bror? La alle munker og hellige ordener tre fram med alle sine gjerninger i en haug! Tror du de kunne tilveiebringe den ros at de har vunnet en bror?

Videre lærer Kristus: Men hører han ikke, så ta med deg en eller to andre, for at enhver sak skal stå fast ved to eller tre vitners utsagn. Først skal en altså vende seg til den personen som det angår, og ikke snakke vondt om ham når han ikke er til stede. Men hvis dette ikke hjelper, skal en legge det fram for menigheten; det kan være enten for verdslig eller geistlig domstol. Og her står du ikke alene, men du har vitnene med deg. Ved hjelp av dem kan du da overbevise den skyldige, og på det kan dommeren grunne sin dom og straff. Således kan en oppnå å hindre eller rette på det gale på en ordentlig og riktig måte. Men hvis en derimot går omkring og snakker om en annens feil og kaster smuss på ham, da oppnår en ikke at noen blir forbedret. Og hvis en siden skal stå til rette og vitne, vil en ikke være ved at en har sagt det. Derfor ville det være til pass at en lot slike sladderhanker svi for sin sladrelyst, så andre kunne ta lærdom av det. Men hvis det var kjærlighet til sannheten eller omsorg for at nesten skulle forbedre seg, som drev deg, da ville du ikke snike deg omkring i hemmelighet eller sky dagen og lyset.

Alt dette gjelder hemmelige synder. Noe annet blir det hvis synden er offentlig, så både dommeren og alle andre kjenner godt til det. Da gjør du nemlig ikke noen synd ved å sky et sånt menneske og la ham fare, som en som har gjort seg selv til skamme. Da kan du også vitne mot ham offentlig. Å snakke om det som ligger i dagen, kan nemlig ikke kalles å baktale eller å dømme eller vitne falskt. Vi refser f.eks. paven og hans lære, for den er lagt fram offentlig i bøker og utbasunert over hele verden. Når synden er offentlig, er det også rett og rimelig at den blir straffet offentlig, så enhver kan vite å passe seg for den.

Hovedinnholdet og den alminnelige meningen av dette budet er da: Ingen må bruke tungen til å skade eller tale vondt om sin neste, enten det er venn eller fiende. Skjer det ikke etter befaling eller for å forbedre nesten, så er det synd, enten det er sannhet eller løgn det en sier. På den annen side er det befalt at en skal bruke tungen til å snakke det beste om alle, dekke over nestens synder og svakheter, unnskylde ham og smykke ham med sin ære. Det som aller mest skal drive oss til dette, er det som Kristus sier i evangeliet, og som Han vil også skal omfatte dette budet: Alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem! (Matt. 7,12).

Dette lærer også naturen oss, når vi ser på vårt eget legeme, som Paulus sier: De lemmer på legemet som synes å være de svakeste, de er nødvendige. De lemmer som vi synes er mindre ære verd, dem kler vi med desto større ære, og dem som vi blyges ved, kler vi med desto større bluferdighet. (1.Kor. 12,22f). Ansikt, øyne, nese og munn er det ingen som tildekker. De trenger det nemlig ikke, for de er i seg selv de mest anstendige lemmer vi har. Men de aller skrøpeligste, som vi skammer oss over, dem tildekker vi med flid. Da må både hender og øyne og resten av legemet hjelpe til med å dekke over og skjule.

På samme måte skal vi alle pynte på det hos vår neste som er vanærende og skrøpelig. Av alle krefter skal vi hjelpe og fremme hans ære, og på den annen side avverge det som kan bringe vanære over ham. Dette er en ualminnelig vakker og verdifull dyd, når en kan unnskylde og ta opp i beste mening alt det en hører om sin neste – når det ikke er offentlig kjent at det er noe vondt. Det er også en herlig dyd å kunne forsvare sin neste mot giftige tunger, som streber etter å oppspore og få fatt på noe hos nesten som de kan klandre og tyde og fordreie i verste mening. Dette er noe som særlig skjer med det kjære Guds ord og dets forkynnere nå i vår tid.

Dette budet omfatter altså en mengde gode gjerninger. De er alle meget behagelige for Gud og bringer med seg et vell av lykke og velsignelse, hvis bare den blinde verden og de falske hellige ville anerkjenne dem. Det er nemlig ikke noe annet i eller på mennesket som kan utrette mer både av godt og vondt på et større felt – i åndelige eller i verdslige saker – enn tungen, til tross for at den er det minste og svakeste lemmet.

Neste: Det niende og tiende bud

Tilbake til innholdsfortegnelsen