Det niende og tiende bud

Du skal ikke begjære din nestes hustru.

Du skal ikke begjære din nestes hus, hans jord eller hans tjener eller hans tjenestepike, hans okse eller hans esel eller noe som hører din neste til.

Disse to budene er særlig gitt til jødene, men for en del angår de også oss. For man utlegger dem ikke om ukyskhet eller tyveri, for slikt er ettertrykkelig forbudt ovenfor. Jødene mente også at de hadde holdt alle de andre budene når de i det ytre hadde gjort eller unnlatt gjerningene. Derfor har Gud tilføyd disse to budene for at en også skal anse det for syndig og forbudt å begjære nestens hustru eller gods, eller trakte etter det på noen måte. Det var en spesiell grunn til dette. Hos jødene var nemlig tjenerne og pikene ikke frie og arbeidet for lønn, så lenge de ville – slik som det er nå. De var sin herres eiendom med legeme og alt hva de hadde, akkurat som husdyr og annet gods. Dessuten hadde hver mann makt over hustruen sin til å skille seg offentlig fra henne ved et skilsmissebrev og ta seg en annen. Når en mann gjerne ville ha en annens hustru, kom de da i innbyrdes fare for at han benyttet anledningen til både å skille seg fra sin egen hustru og å ta hustruen fra en annen. Da mente han at han hadde rett til å bringe henne til seg. Dette var ikke ansett for noen synd eller skam hos dem, likså lite som det nå er med tjenestefolkene. Det hender jo ofte at en husherre sier opp tjeneren eller piken sin og på en eller annen måte tar tjenestefolkene fra en annen.

Derfor blir disse budene tydet slik: Ingen skal tenke på eller gi seg til å ta fra en annen det som tilhører ham, enten det nå er hustru, tjenere, hus og gård, åker, eng, husdyr eller noe annet. Når det skjer til skade for nesten, må ingen tilvende seg det, selv om det kunne se ut som en gjorde rett og skjel. Denne utleggelsen er riktig, selv om budene også har en videre og dypere betydning. – I det sjuende bud er det forbudt at en river til seg fremmed eiendom eller unndrar noe som en ikke har noen rett til. Men her er det også forbudt å ta noe fra sin neste, selv om det skjer på en måte som verden anser for ærlig. Da er det jo ingen som tør anklage eller klandre deg for at du har tatt det med urett.

Naturen er nemlig slik at ingen unner en annen så mye som seg selv. Enhver skraper til seg så mye som han bare kan greie. Så får andre hjelpe seg som de best kan. Og ovenpå alt dette vil vi likevel være fromme og pynter oss så fint vi kan for å skjule skurken i oss. Derfor tenker vi ut slike behendige knep og smarte triks som kan se ut til å være tatt like ut av loven. Slikt er folk flinke til å finne ut hver eneste dag nå. Og dem beroper vi oss på og pukker på, og vi vil ikke at det skal bli kalt bedrageri, men klokskap og omtenksomhet. Jurister og dommere er også flinke til å hjelpe til med dette. De snur og vender på retten slik at det kan tjene til å fremme saken. De vrir på ordene og hjelper seg med det, uten å se på rimelighet og nestens ve og vel. For å si det kort: Den som er den slueste og klokeste i slike saker, får retten på sin side. Man sier jo gjerne: Vigilantibus jura subveniunt, det er: Den som vet å passe seg, får alltid rett.

Det siste budet er derfor ikke gitt for dem som verden anser for skurker og bedragere. Det er tvert imot gitt for de mest hederlige, de som vil ha et godt ord på seg og bli kalt redelige og oppriktige folk, som ikke gjør noen synd mot de foregående bud. Særlig mente jødene at de var slike, og det samme gjelder mange store adelsmenn, herrer og fyrster i våre dager. Den øvrige store massen hører inn under noe meget lavere, nemlig under det sjuende bud. For de spør ikke stort etter hvordan de kan vinne sitt med æren og retten på sin side.

Slik synd mot det siste budet foregår nå for det meste i trette om rett, hvor en mener at en har lovlig rett til å komme i besittelse av noe som nesten eier. Det hender for eksempel at man kjegler og tretter om en stor arv, faste eiendommer e.l. Da gjør man bruk av alt det som kan synes å ha et skinn av rett. Man pynter og pusser på det slik at man får retten på sin side, og man får beholde eiendommen, så at ingen tør klage over det eller gjøre krav på den. Slik er det også når en ønsker seg et slott, en by, et grevskap, eller noe annet stort. Gjennom sine vennskapsforbindelser og på andre måter bruker han da så mange intriger at det blir frakjent en annen og tilkjent ham. Da får han det til og med bekreftet med brev og segl, så det heter at det er vunnet på ærlig måte og med fyrstelig rett.

Likedan går det for seg i alminnelig handel. Da hender det ofte at den ene er rask nok til å nappe noe ut av hånden på den andre, så han blir stående og måpe. Ofte hender det også at den ene lurer og bedrar den andre i noe som han ser er fordelaktig for ham. Det kan f.eks. være noe som den andre ikke kan sitte med på grunn av pengemangel eller gjeld, eller noe han ikke kan innløse uten tap. Da passer den første på og kjøper det for halve prisen, eller kanskje for nesten ingenting. Likevel vil han ikke være ved at han har tilvendt seg det med urett, men at han bare har kjøpt det ærlig og redelig. Det heter jo: Den som kommer først til mølla, får først malt, og: Jeg får greie mitt, så får de andre passe sitt. – Men hvem er så gløgg at han kan tenke ut alle de framgangsmåter som brukes for å tilvende seg andres eiendom under skinn av hederlighet? Men dette anser ikke verden som noe urett. Den vil ikke se at en på den måten bringer sin neste i vanskelighet, så han må gi fra seg noe som han ikke kan unnvære uten skade. For det er vel ingen som vil at en annen skal gjøre dette mot ham, og da kan vi jo trekke den slutning at dette påskuddet og skinnet er falskt.

Slik foregikk det i gamle dager også med hustruene. Når en mann fikk lyst på en annen manns hustru, gjorde han bruk av mange slags knep og midler og veier, som de den gang var flinke til. Enten selv eller gjennom andre fikk han laget det slik at den andre mannen fikk uvilje mot hustruen sin eller hun satte seg opp mot ham og oppførte seg slik at han måtte skille seg fra henne og overlate henne til den første. Dette var utvilsomt meget utbredt i det gamle testamentes tid, og i evangeliet kan vi lese om kong Herodes at han giftet seg med sin brors hustru mens broren ennå levde. Likevel ville han være en hederlig og from mann, som evangelisten Markus også vitner om ham. Men slike tilfelle skal ikke forekomme hos oss, håper jeg, for i det nye testamente er det forbudt for ektefolk å skille seg fra hverandre. Det måtte i tilfelle være at den ene med behendighet snappet en rik brud fra den andre. Derimot er det ikke sjelden at en får trukket til seg en annens tjener eller tjenestepike eller får lokket dem fra ham med gode ord.

Det er nå det samme hvilken måte slikt skjer på, så skal du vite at Gud ikke tillater at du – for å tilfredsstille ditt begjær – tar fra nesten noe av det han eier, og som han i tilfelle må savne. Det hjelper ikke om du i verdens øyne kan beholde det med ære. Det er og blir en hemmelig og svikaktig ondskap, og du har spilt under dekke, som en sier, for at en ikke skal merke det. Og selv om du ikke vil være ved at du har gjort noe galt, så har du likevel handlet imot din nestes ve og vel. Og selv om det ikke kan kalles å stjele eller bedra, så må det dog kalles å begjære nestens eiendom. Du har nemlig traktet etter det og fravendt ham det mot hans vilje, og du har ikke villet unne ham det som Gud har tildelt ham. Og selv om dommeren og alle andre tillater deg det, så vil Gud likevel ikke gå med på det. Han ser godt røverhjertet og verdens ondskap, og den er slik at hvis man gir den en fingerbredd, så tar den en hel alen til, så at også offentlig urett og vold blir følgen.

Således holder vi oss bare til den alminnelige meningen av disse budene. For det første er det altså befalt at en ikke skal ønske noe som er til skade for nesten. Heller ikke må en hjelpe eller gi anledning til det, men unne ham det han har, og la ham beholde det i fred. Videre er det befalt at vi skal fremme og være behjelpelig med det som kan være til nytte og tjeneste for vår neste, liksom vi vil at andre skal gjøre mot oss. Disse budene er da i første rekke rettet mot misunnelsen og havesyken. Gud vil nemlig ha fjernet det som er roten til alt det en kan skade nesten med. Derfor uttrykker Han det nettopp med ordene: Du skal ikke begjære osv. For Han vil først og fremst ha renset hjertet, men det er jo et mål som vi ikke kan oppnå i dette liv. Dette budet vil da – akkurat som alle de andre budene – bli noe som uten opphold anklager oss og viser hvor fromme vi er for Gud.

Neste: Avslutning på de ti bud

Tilbake til innholdsfortegnelsen