Om dåpen
Vi er nå blitt ferdige med de tre hovedpartene av den alminnelige kristne lære. Det står da igjen å tale om våre to sakramenter, som er innsatt av Kristus. Om dem må enhver kristen i det minste ha en alminnelig og kort kunnskap. Uten disse sakramentene kan det nemlig ikke være noen kristen. Men hittil har en dessverre ikke lært noe om dem. Vi tar da først for oss dåpen, som en først blir opptatt i kristenheten ved. for at det kan bli lettfattelig, vil vi gjennomgå det punkt for punkt og bare forklare det vi trenger å vite. Derimot vil vi overlate til de lærde å forsvare og forfekte det mot sekter og vranglærere.
For det første må en framfor alt kjenne godt de ordene som dåpen er grunnet på, og som alt som kan sies om dåpen, viser tilbake på. Det er de ordene som Kristus sier hos Matteus: Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.
Like ens i det siste kapittel hos Markus: Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt.
Ved disse ordene skal du for det første legge merke til at her står Guds befaling og innstiftelse Derfor må en ikke tvile på at dåpen er noe guddommelig, som ikke er tenkt ut eller funnet opp av mennesker. For like fullt som jeg kan si at de ti bud, troen og Fadervår ikke er diktet sammen av noe menneskelig hode, men er åpenbart og gitt av Gud selv, like fullt kan jeg også prise dåpen og si at den ikke er noe menneskelig påfunn, men innsatt av Gud selv. Og Han har også strengt og alvorlig befalt at vi skal la oss døpe; ellers blir vi ikke salige. Han har pålagt det med slikt alvor for at en ikke skal mene at det er en like lettvint sak som å ta på seg en ny kjole. For det er i høyeste grad nødvendig at en anser dåpen som noe ypperlig, herlig og høyt. Derfor strir og kjemper vi aller mest for dette, fordi verden nå er så full av sekter som roper at dåpen er en utvortes handling, og at en utvortes handling ikke gagner noe. La det nå være en utvortes handling så lenge det vil. Men der står Guds ord og befaling, som innstifter, grunner og stadfester dåpen. Men det som Gud innstifter, kan ikke være uten nytte. Det må være meget verdifullt, selv om det etter sin ytre anseelse var mindre verdt enn et halmstrå. Hittil har en ansett det for en stor gjerning når paven med brev og buller delte ut avlat eller stadfestet alter eller kirker, bare for brevets eller seglets skyld. Derfor vil vi akte dåpen som noe langt høyere og mer dyrebart, fordi Gud har befalt den, og den dessuten skjer i Hans navn. For ordene lyder: Gå derfor ut….idet dere døper dem – ikke i deres – men i Guds navn.
Å døpes i Guds navn er nemlig ikke å døpes av mennesker, men av Gud selv. Selv om det skjer ved et menneskes hånd, så er det sannelig Guds egen gjerning likevel. Enhver kan da selv trekke den slutning at det er meget høyere enn noen gjerning som en helgen eller et annet menneske gjør. For hva for en gjerning er det som er større enn Guds gjerning?
Her har imidlertid djevelen det travelt med å forblinde oss med et falskt skinn og føre oss fra Guds gjerning til vår egen. Det har nemlig et meget prektigere utseende at en karteuser gjør mange tunge og store gjerninger. Det som vi selv gjør og fortjener, synes vi er meget større enn Guds gjerninger. Men Skriften lærer derimot således: Om en la alle munkers gjerninger i en haug, så var de likevel ikke så høye og gode som om Gud ville løfte et halmstrå opp fra marken – om de var aldri så glimrende og skinnende. Hvorfor? Jo, fordi personen er edlere og bedre. Nå må en her ikke vurdere personen etter gjerningene, men gjerningene etter personen, som de må få sin verdighet av. Men det vil den gale fornuften ikke erkjenne, og fordi det ikke glimrer som de gjerningene vi gjør, skal det ikke gjelde for noe.
Av dette skal du lære å forstå det riktig, så du kan svare på spørsmålet hva dåpen er, slik: Dåpen er ikke rett og slett vann, men den er vann som er innesluttet i Guds ord og befaling og helliget ved det. Derfor er det nå ikke annet enn Guds vann, ikke som om vannet i seg selv er mer edelt enn annet vann, men fordi Guds ord og befaling kommer til.
Det er derfor en ordentlig skurkestrek og en djevelsk spott, som våre nye ånder driver med nå. For å bespotte dåpen ser de bort fra Guds ord og orden, og ser ikke på annet enn vannet som en øser av brønnen. Siden kommer de med tåpelig snakk og utspyr sin gift og sier: Hva skulle en håndfull vann hjelpe sjelen? Ja, kjære, hvem vet ikke at vann er vann når en river bort det som hører med? Men hvordan tør dere gripe inn i Guds ordning og rive bort det beste klenodie, som Gud har bundet og føyd til vannet, og som Han ikke vil ha skilt fra vannet? For kjernen i dette vannet er Guds ord eller befaling og Guds navn, og den skatten er større og mer verdt enn himmel og jord.
Legg da merke til at det er stor forskjell på dåpen og alt annet vann. Det er imidlertid ikke selve den naturlige tingen det er forskjell på, men det er noe edlere som kommer til i dåpen. For Gud setter selv sin ære til den. Han legger sin kraft og makt i den. Derfor er det ikke bare et alminnelig, naturlig vann, men et guddommelig, himmelsk, hellig og salig vann, og hvilke andre ord en vil prise det med. Alt sammen er det for Ordets skyld, for det er et himmelsk, hellig ord, som aldri kan bli prist nok. Det Ordet har og formår alt hva Gud er. Derfor har det også med seg en anselig ting, for at det kan være et sakrament. Det er som Augustin også sier: Accedat verbum ad elementum, et fit sacramentum. Det er: Når Ordet kommer til elementet eller den naturlige ting, så blir det et sakrament av det, det er en hellig, guddommelig ting og tegn.
Derfor lærer vi alltid at en ikke skal anse sakramentene og andre ytre ting som Gud forordner og innstifter, etter deres ytre skikkelse, slik som en ser skallet på en nøtt. Derimot skal en se på hvordan Guds ord er innesluttet i denne utvortes handlingen. Slik taler vi også om foreldrestanden og den verdslige øvrigheten. Hvis en skal se på hvordan nese, øyne, hud, hår, kjød og ben de har, så ser de ikke annerledes ut enn tyrkere og hedninger. Derfor kunne en fare opp og si: Hvorfor skal jeg akte dem høyere enn andre? Men siden dette budet kommer til: Hedre din far og din mor, så ser jeg en annen ting for meg. Han er ikledd og smykket med Guds majestet og herlighet. Dette budet, sier jeg, er den gylne kjede som han bærer om halsen. Ja, det er kronen på hans hode, og den viser meg hvorfor og hvordan jeg skal ære dette kjød og blod.
Således og meget mer skal du ære dåpen og holde den hellig for Ordets skyld, fordi Han selv har æret den både med ord og gjerninger og dessuten stadfestet den med under fra himmelen. Eller mener du at det var en spøk da Kristus lot seg døpe, da himmelen åpnet seg, Den Hellige Ånd fór synlig ned, og det var alt sammen bare guddommelig herlighet og majestet?
Derfor formaner jeg enda en gang at en for Guds skyld ikke må skille eller rive de to tingene, Ordet og vannet, fra hverandre. For hvis en skiller Ordet fra vannet, så er det ikke annet enn det vann en bruker til koking, og en kan vel da kalle dåpen et vannbad. Men når Ordet er med – som Gud har bestemt – da er det et sakrament og kan kalles en Kristus-dåp. Dette får være den første delen av det hellige sakraments vesen og verdighet.
For det annet må vi også lære om hensikten med dette sakrament. Vi vet jo nå hva dåpen er og hvordan vi skal anse den, og da står det altså igjen å lære hvorfor og hvortil den er innstiftet, det vil si, hva dåpen gagner, gir og utretter. Dette kan heller ikke forståes bedre enn av de ovennevnte ordene av Kristus: Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Derfor skal du i enfoldighet sammenfatte det slik: Kraften, gjerningen, nytten, frukten og hensikten med dåpen er at den gjør salig. For man døper ingen for at han skal bli en fyrste, men for at han skal bli salig, som ordene sier. Men å bli salig er jo ikke noe annet enn å bli frigjort fra synd, død og djevel, komme inn i Kristi rike og leve med Ham i evighet.
Her ser du igjen at en skal verdsette dåpen som noe herlig og dyrebart, siden vi får en slik usigelig skatt i den. Dette viser vel også at dåpen ikke kan være bare alminnelig vann. Bare det naturlige vann kan jo ikke utrette noe sånt. Men det som utretter det, er Ordet, og – som før nevnt – at Guds navn er i det. Og der hvor Guds navn er, der må det også være liv og salighet. Derfor kan det også kalles et guddommelig, salig, fruktbart og nåderikt vann. Ved Ordet får nemlig dåpen den kraft at den er et bad til gjenfødelse, som apostelen Paulus også kaller den (Tit. 3, 5).
Men nå kommer disse skarpe hjerner, de nye ånder, og sier at det er troen alene som gjør salig, og at gjerninger og ytre ting ikke gjør noe til det. Da svarer vi at det er sikkert nok at ikke noe hos oss gjør oss salige uten troen, som vi siden skal få høre mer om. Men det som de blinde veiledere ikke vil se, er at troen må ha noe som den kan tro, det vil si, noe den kan holde seg til og få sikkert fotfeste å stå på. Således henger nå troen ved vannet, og tror at det er en dåp som det er bare liv og salighet i. Men slik er det ikke på grunn av vannet, som vi har snakket nok om, men på grunn av at det er nøye forenet med Guds ord og befaling, og Hans navn er føyd til det. Når jeg nå tror dette, hva annet gjør jeg da enn å tro på Gud? Da tror jeg nemlig på Ham som har gitt og plantet sitt ord i dåpen og legger fram for oss denne ytre ting, som vi kan gripe en slik skatt i.
Nå er de så gale at de skiller fra hverandre troen og den tingen som troen henger seg ved, og som den er bundet til, selv om dette er noe utvortes. Ja, det skal og må være noe i det ytre, for at en kan fatte og gripe det med sansene og på den måten bringe det inn i hjertet. Slik er jo også hele evangeliet en ytre, muntlig preken. Kort sagt: Alt det Gud gjør og virker i oss, vil Han virke ved en slik ytre ordning. Hvor Han nå taler, ja, hvor Han sikter hen, og hva Han taler gjennom, det skal troen se til og holde seg til. Og her har vi nå ordene: Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Sikter disse ordene til noe annet enn til dåpen, det er, til vannet, innesluttet i Guds befaling? Følgen av dette blir da at den som forkaster dåpen, han forkaster Guds ord, troen og Kristus, som viser oss til dåpen og binder oss til den.
Vi er nå kommet til det tredje punktet. Nå har vi fått kjennskap til den store nytten og kraften vi har av dåpen. Så vil vi gå videre og se hvem den personen er som tar imot en slik gave og nytte av dåpen. Dette er jo også uttrykt så vakkert og klart i disse ordene: Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Dette betyr: Bare troen kan gjøre personen verdig til å ta imot det frelsende, guddommelige vann med noen nytte. For da dette blir uttrykt og lovt i ordene som er ved og med dåpen, så kan det ikke bli tatt imot på annen måte enn at vi tror det av hjertet. Uten tro nytter det ikke noe, enskjønt det i seg selv er en guddommelig, ubegripelig skatt. Derfor formår disse ordene: den som tror, så mye at de utelukker og viser bort alle de gjerningene som vi kan gjøre i den tanke å oppnå og fortjene salighet med dem. For det er bestemt slik at det som ikke er tro, utretter ikke noe til salighet, og mottar heller ikke noe.
Men hvis nå disse nye ånder sier som de pleier å si: Dåpen er jo også en gjerning, og du sier at gjerningene ikke gjelder noe til salighet. Hvor blir det da av troen? Da svarer vi: Det er riktig at våre gjerninger slett ikke gjør noe til saligheten. Men dåpen er ikke vår, men Guds gjerning. For du må, som sagt, skjelne klart mellom Kristi dåp og alminnelig vasking. Og Guds gjerninger er gagnlige og nødvendige til salighet, og de utelukker ikke troen, men de krever tvert imot tro. En kan nemlig ikke gripe dem uten tro. For du har ikke mottatt noen dåp som er til nytte for deg, i og med det at du lar vannet bli øst over deg. Men da først blir den til nytte for deg, når du lar deg døpe med den tanke at det skjer etter Guds befaling og innstiftelse og i Hans navn. Da vil du i vannet motta den salighet Han har lovt i sitt ord. Men dette er noe som hånden eller legemet ikke kan utrette, men det må tros av hjertet.
Således ser du klart at det ikke er en gjerning som blir gjort av oss, men at det er en skatt som Gud gir oss og som troen griper. På samme måten er det med den Herre Kristus på korset. Det er ikke en gjerning, men en skatt som er innesluttet og forelagt oss i Ordet og tatt imot ved troen. Derfor gjør de oss urett når de skriker mot oss, som om vi preker mot troen. Saken er jo at det ikke er annet enn troen som vi innskjerper, fordi den er så nødvendig at vi ikke kan ta imot eller nyte noe uten at vi har den.
Vi har altså disse tre tingene som en må vite om dette sakramente. Særlig må vi da vite at denne Guds innstiftelse må æres høyt. At Gud har innstiftet den, hadde i seg selv vært nok til at vi skulle ære den – selv om dåpen hadde vært bare en ytre ting. Slik er det jo med det fjerde bud: Hedre din far og din mor. Dette gjelder bare legemlig kjød og blod, men en skal likevel ikke se på det, men på Guds befaling som det er innbefattet i. Det er jo også for Guds befalings skyld at kjødet og blodet kalles far og mor. Sånn er det også her i dåpen. Selv om vi ikke hadde hatt noe mer enn ordene: Gå derfor ut….idet dere døper dem, osv., så måtte vi likevel anta det og gjøre det – som Guds befaling. Men nå er jo ikke bare budet og befalingen til stede, men også løftet. Derfor er det langt herligere enn det Gud ellers har innstiftet og påbudt. Ja, det er, kort sagt, så fullt av trøst og nåde at himmel og jord ikke kan forstå det. Men det skal kunst til for å tro det. Det er nemlig ikke noen mangel ved skatten, men det mangler på at en griper og holder fast ved den.
Enhver kristen har derfor nok å lære på og øve seg på ved dåpen hele sin livstid. Han må nok stadig arbeide på å få en fast tro på det dåpen lover og bringer, nemlig seier over djevelen og døden, syndsforlatelse, Guds nåde, hele Kristus og Den Hellige Ånd med Hans gaver. Det er, kort sagt, så langt over vår forstand at hvis vår skrøpelige natur kunne utgrunne det, så skulle den tvile på om det kunne være sant. La oss f. eks. tenke oss at det et sted var en lege som hadde evnen til å gjøre så folk ikke kunne dø. Eller, hvis de døde, så kunne han greie å gjøre dem levende igjen, og siden skulle de leve i evighet. Hvordan ville ikke verden la det regne og snø over ham med penger, så ingen kunne komme til for de rike! Men her i dåpen blir det jo brakt til hver manns dør uten betaling en skatt og et legemiddel som oppsluker døden og holder alle mennesker i live.
Slik må vi betrakte dåpen og føre den til nytte for oss. Da kan vi trøste og styrke oss ved den når synden og samvittigheten vår anklager oss. Da kan vi si: Jeg er jo døpt; og når jeg er døpt, så har jeg fått løfte om at jeg skal bli salig og få det evige liv både til sjel og legeme. Derfor skjer det to ting i dåpen. Legemet blir overøst med vann, og det kan heller ikke ta imot mer enn vannet. Dessuten blir Ordet uttalt, for at sjelen skal ta imot det. Da nå vann og ord til sammen er en dåp, så må også både legeme og sjel bli salige og leve i evighet. Sjelen blir salig ved Ordet, som den tror, og legemet blir salig fordi det er forent med sjelen og også griper dåpen, slik som det kan gripe den. Derfor har vi ikke noe større klenodie, verken til sjel eller legeme. Ved den blir vi nemlig hellige og salige, og det er det ellers ikke noen gjerning eller noen livsførsel som kan oppnå.
Dette får være nok talt om dåpens vesen, nytte og bruk, så mye som det er tjenlig her.
Tilbake til innholdsfortegnelsen