Hvis Gud er kjærlighet, hvorfor skulle det være nødvendig med omvendelse, med sorg over synden, med et nytt liv sammen med Jesus for å høre Guds rike til?
Vi hører det ofte sagt på denne måten: Gud hater synden, men elsker synderen. Det holder ikke mål etter Guds ord. Det er livsfarlig å leve på tvers av Guds vilje. Jesu sa til sine venner at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag. Om noen vil følge etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg.
Hvor mye sann omvendelses-forkynnelse, basert på Guds hellige lov og evangelium, hører vi i dag? Guds ord taler tydelig om å avlegge det gamle menneske og ikle seg det nye menneske som er skapt etter Gud i den rettferdighet og hellighet som er av sannheten! En totalt ny måte å leve på i kamp mot djevelen, verden og våre egen syndige natur. Hvor er det blitt av helligjørelses-forkynnelsen i våre dager?
Men står det ikke i Johs 3,16 at Gud elsker verden? Det står at slik – det vil si på denne måten – har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Det er altså en fortapelse å unnfly for hvert menneske, og et evig liv å vinne for hver den som vender om og tror på Guds Sønn, han som ble gitt i døden for våre synder og oppreist til vår rettferdiggjørelse. For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.
Videre står det: Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbaret iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Dette er Guds hellige kjærlighet. Dette er Guds nådige vei til frelse.
Men legg merke til hvordan den hellige Gud forholder seg til den som forakter Guds frelse i Kristus Jesus: Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Gude vrede blir over ham. Et rystende alvor som går igjennom hele Skriften: å ikke ville tro på Jesus, det vil si å ville leve sitt eget liv, uten å spørre etter Guds vilje, uten å ta et stadig oppgjør med synden. – Hvordan skal vi da unnfly, om vi ikke akter så stor en frelse? spør apostelen.
Paulus gir de troende følgende formaning: La ingen bedra dere med tomme ord! For det er jo på grunn av disse ting at Guds vrede kommer over vantroens barn. Altså: Guds hellige vrede, ikke bare over synden, men også over synderen som ikke vil vende om til et nytt liv ved troen på Jesus Kristus og leve livet i samfunn med Herren.
Som universets mektige Skaper og oppholder lar Gud sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Det er Guds kjærlighet mot menneskeslekten gjennom skaperverket. Det er i ham vi lever og rører oss og er til. Derfor burde vi ære og takke ham som den eneste sanne Gud. Han befaler at alle mennesker alle steder skal omvende seg la seg frelse fra denne vrange slekt – ved troen på Kristus Jesus. Slik blir vi blir frelst fra Guds vrede. Slik blir vi omsluttet av Guds hellige kjærlighet, her i dette livet og i all evighet.
– Gud være takk for sin usigelige gave!
(Skrevet av Per Kørner, Strandebarm tirsdag 9. august 2016 i Dagen.no)