Om meningen med livet

Skapelsens morgen

«Hva er meningen med livet?» spørres det trøtt og oppgitt, stadig på nytt i den avkristnede nåtiden. Svar som det er verdt å høre på gis sjeldent. Men det verste er at også kristne noen ganger synes å mangle klart svar.

I Bibelen er svaret lysende klart: Meningen med livet er kjærlighet. Gud er kjærlighet (Joh 4,8 og 16). Han skapte verden i kjærlighet til kjærlighet og mennesket i sitt bilde som kjærlighetsvesen. «I Guds bilde skapte Han det, til mann og kvinne skapte Han dem» (1 Mos 1,27); det vil si at kjærligheten mellom mann og hustru og dens utvidelse i familiekjærligheten er kraftsenteret i skaperverket.

Kjærligheten er essensen i tilværelsen, ville en filosof si. Guds navn er JEG ER (2 Mos 3,14); i Guds bilde er også mennesket. Kjærlighet og liv er egentlig samme sak, som synd og død egentlig er samme sak.

Skal vi riktig fatte skapelsenes hemmelighet må vi begynne med å besinne oss på kjærlighetens hemmelighet. Meningen med livet er at vi skal elske Herren vår Gud av hele vårt hjerte, av hele vår sjel, av hele vårt sinn og all vår kraft, og vår neste som oss selv (Mark 12, 30-31). Å spørre etter noen andre meninger er – meningsløst; og derfor blir alle svar også meningsløse.

Det er ikke mulig å overbetone kjærligheten i den kristne gudsforståelsen, menneskeforståelsen og verdensforståelsen (når det vel å merke er snakk om virkelig kjærlighet i bibelsk forstand og ikke noe av alt det svermeri og ofte nok djevelskap som man nå for tiden finner på å kalle for kjærlighet). Det var den evige kjærlighet som sang i skapelsens morgen, i jord og luft og vann, i planter og byr og mennesker, sli som vi stadig hører den synge i den mektige lovprisningshymne som skapelsesberetningen i Bibelen er (samtidig som at den selvfølgelig forteller om hvordan det faktisk skjedde). Det er den evige salighet som hersket i alt hva som utgikk fra Skaperens hånd, salighet er ganske enkelt navnet på kjærlighetens fullbyrdelse. Og det er kjærligheten og saligheten vi stadig fornemmer i det vi kaller skaperverkets herlighet.

Det er viktig å realitetene fast her. I den nåværende tidsalder, mellom syndefallet og gjenopprettelsen, er skapningen besmittet av synd og død. Mye av den «miljø»-lyrikk og henrykkelse over naturens innretning som kommer til orde i nåtidens stadig mer dominerende New Age-tenkning, er hul og forvrøvlet. Mennesket har vendt seg fra Gud, djevelen er denne verdens fyrste, og tingene fungerer etter hans orden. Ondskap, heslighet og undergang triumferer alle steder, alle kjemper mot hverandre og eter hverandre, hele eksistensen flyter i blod og gjenlyder av skrik. «For vi vet at hele skapningen til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer.»  (Rom 8,22)

Men selv ikke syndens og dødens besmittelse har kunnet skjule at verden opprinnelig er skapt av Gud i kjærlighet til kjærlighet. At også ugjenfødte mennesker stadig vekk kan se det er faktisk grunnen til at de kan gå så fatalt feil fra virkeligheten; mange ganger utarter naturbegeistringen seg jo til en avgudsdyrkelse av skaperverket i stedet for Skaperen. Det er en pust av den evige kjærlighet og salighet som kan merkes i en vårdagsmorgen i blomsterduften eller en sommerdag ved stranden, eller for den saks skyld i en høstskog eller en stjernestille vinternatt. Og den kristne som ikke fortaper seg i beskuelsen av skaperverket men i beskuelsen vender sinn og tanke mot Skaperen, kan få en umiddelbar erfaring av skapelsens under, ja, av Edens Hage. Veldig mye i vår salmebok er sprunget ut av den erfaringen.

Og det er en vesentlig erfaring. Den er ikke minst vesentlig når det gjelder å fastholde en sunn bibelsk lære og erkjennelse i de store spørsmål om en kristens forhold til verden og det kristne håpet. Mye forkynnelse i kirken har vært og er dypt infisert av gamle hedenske forestillinger om en forløsning fra skaperverket i stedet for det bibelske evangelium om skaperverkets forløsning. Bibelens budskap er at Gud skapte verden i kjærlighet, har også frelst den i kjærlighet og vil nyskape den i kjærlighet, dvs skape den på ny slik som den var etter Hans vilje og plan i begynnelsen da alt var såre godt. Det kristne håpet er verdensgjenfødelsen (Matt 19,28) og alle tings gjenopprettelse (Apg 3,21) i Kristi evige Rike. Det er dét, og ikke noe annet som De hellige Skrifter taler om igjen og igjen og på mange måter (f.eks. Jes 11,1-10, Rom 8,18-23 og Åp 21, 1-7).

Paradiset som kommer, er paradiset som var, men aldri mer truet av synd og død og djevel. Det er hva den kristne vet i troen, håpet og kjærligheten. Og i troens, håpets og kjærlighetens liv blir det av Guds nåde også paradiset som er:

Det ånder himmelsk over støvet,

det vifter hjemlig gjennom løvet,

det lufter liflig under sky

fra paradis, opplatt på ny,

og yndig risler ved vår fot

i engen bekk av livets flod.

(DDS nr. 247)

Oversatt fra dansk fra http://skriften.net/skabelsens-morgen/ av Poul Hoffmann.