Det tredje bud
Ta hviledagen i akt så du holder den hellig.
Hviledagen har fått navn etter det hebraiske ordet “sabbat”, som egentlig betyr å hvile, det vil si å avholde seg fra arbeid. I det gamle testamente har Gud utvalgt og bestemt den sjuende dag til hviledag. Han har gitt befaling om at den skal holdes hellig framfor alle andre dager. Med hensyn til denne ytre hvile er budet gitt bare til jødene. De skulle avholde seg og hvile fra grovt arbeid, så både mennesker og kveg kunne styrke seg og ikke bli utmattet av stadig arbeid. Men i sin villfarelse snørte jødene det altfor trangt og misbrukte det grovt. For dette budets skyld lastet de Kristus, og kunne ikke tåle at Han gjorde slike gjerninger som de selv gjorde på hviledagen. Vi ser evangeliet berette om dette. De oppførte seg altså akkurat som om dette budet skulle være oppfylt med det at en avholdt seg fra ytre gjerninger. Men dette var jo ikke meningen med budet. Meningen var at en skulle helligholde helgen eller hviledagen, som vi siden skal få høre.
Derfor gjelder dette budet etter sin ytre betydning ikke oss kristne. For det er jo en helt utvortes ting og er bundet til særegne forhold, personer, tider og steder, liksom andre bestemmelser i det gamle testamente. I slike ting er vi ved Kristus frigjort fra all tvang.
La oss nå finne ut for de enfoldige den kristne mening av det som Gud krever av oss i det tredje bud. Vi må da først merke oss at vi ikke holder hviledag for de kloke og høyt opplyste kristnes skyld. De trenger nemlig ingen hviledag. Den første grunnen til at vi holder hviledag er derimot det legemlige behov, som naturen lærer og krever. Den alminnelige mann, tjeneren og tjenestepiken, som passer sitt arbeid hele uken igjennom, trenger nemlig én dag til hvile og forfriskning.
Den andre grunnen – og det er den viktigste – er at en på en slik hviledag kan få tid og anledning til å overvære gudstjenesten. Dette har man jo ikke anledning til annet enn på hviledagen. Da kommer en sammen for å høre og behandle Guds ord, og for å love Gud og synge og be.
Men dette er ikke – som hos jødene – bundet slik til tiden at det nettopp må skje på den eller den bestemte dagen. Ingen dag er i seg selv bedre enn en annen. Men dette er noe som egentlig skulle skje hver eneste dag. Men da den store masse er forhindret fra å komme hver dag, må en velge i det minste én dag i uken til dette. Og fra de eldste tider har søndagen vært bestemt til dette bruk. Derfor skal en også holde fast ved den, for at det kan foregå i fellesskap og orden. Ved en unødvendig forandring i dette ville en bare skape forvirring.
Den enfoldige meningen av dette budet blir da: Siden en holder hviledager, skal en bruke slike dager til å lære Guds ord. Det embetet som egentlig hører hjemme på denne dagen, er derfor prekeembetet, av hensyn til ungdommen og den alminnelige mann. Men hvilen må ikke drives så langt at en mener det er forbudt å gjøre annet forefallende arbeid som en ikke kan unngå.
Når man spør hva ordene: Ta hviledagen i akt så du holder den hellig, betyr, så kan du derfor svare: Å helligholde hviledagen betyr så meget som å holde den hellig. Men hva er det å holde den hellig? Det er ikke noe annet enn å beflitte seg på hellige ord og gjerninger og et hellig liv. Dagen i seg selv trenger nemlig ikke å bli helliggjort. Den er i seg selv skapt hellig. Men Gud vil at den skal være hellig for deg. Den blir altså hellig eller vanhellig for deg, etter som du foretar deg hellige eller vanhellige ting på den dagen.
Men hvordan går en slik helligholdelse for seg? Det skjer ikke ved at en setter seg i ovnskroken og lar alt grovt arbeid ligge. Ikke heller skjer det ved at en setter en krans på hodet og tar på seg de beste klærne. Nei, det skjer som sagt ved at en tar for seg Guds ord og øver seg i det.
Egentlig skal vi kristne holde slik hviledag hver dag. Vi skal alltid foreta oss bare hellige ting, det vil si, vi skal daglig bruke Guds ord og bære det i hjertet og på leppene. Men, som sagt, vi er jo ikke alltid fri for arbeid. Derfor må vi bruke noen timer i uken for ungdommen eller i det minste én dag for hele menigheten til å drive bare med Guds ord. Særlig skulle vi da innprente de ti bud, troens artikler og Fadervår, så vi på den måten kunne innrette hele vårt liv og vår livsførsel etter Guds ord. Hver gang en øver seg på dette, holdes det en rett hviledag. Men når dette ikke blir øvd, da skal det heller ikke kalles noen kristen hviledag. Å hvile og gå ledig greier de vantroende også godt. Og i kirkene står hver dag den store svermen av katolske geistlige og synger, men de helligholder ikke noen hviledag med det. Feilen er at de verken lærer eller preker Guds ord, men lærer og lever stikk imot det.
Guds ord er helligdommen over alle helligdommer. Ja, det er den eneste helligdommen som vi kristne kjenner og har. For selv om vi hadde hatt alle helgeners ben eller deres hellige og innvidde klær i en haug, så ville det ikke hjelpe oss det aller minste. Det er alt sammen døde ting, som ikke kan helliggjøre noen. Derimot er Guds ord den skatten som gjør alle ting hellige. Det er ved Guds ord alle helgenene også er blitt hellige. Når en nå sysler med Guds ord, preker, hører, leser eller overveier det, så blir person, dag og gjerning hellig ved det. Men det skjer ikke for den ytre gjernings skyld, men for Ordets skyld, for det gjør oss alle hellige. Derfor sier jeg alltid at hele vårt liv og vår gjerning må gå for seg i Guds ord, hvis det skal være behagelig eller hellig for Gud. Når dette skjer, da kommer dette budet rett til sin kraft og oppfyllelse.
På den annen side er alt det som foregår uten Guds ord, vanhellig for Gud. Gjerningen kan se så god og glimrende ut som den vil, og det hjelper heller ikke noe om en pyntet den med bare hellige ting. Slik er det med de selvgjorte munkeordener. De kjenner ikke Guds ord, men streber etter hellighet ved sine gjerninger.
Legg derfor merke til at kraften og betydningen av dette budet ikke består i å hvile, men i å helligholde. Denne dagen får altså en særlig hellig øvelse. Andre arbeider og gjøremål kalles ikke egentlig hellige øvelser, hvis ikke mennesket på forhånd er hellig. Men her må det foregå en gjerning som gjør mennesket hellig, og det skjer som sagt bare ved Guds ord. I den hensikt har man bestemt sted, tid, personer og hele den ytre gudstjeneste, for at Guds ord kan bli brukt flittig også offentlig.
Guds ord er altså så viktig at en ikke kan helligholde noen hviledag uten det. Derfor bør en vite at Gud vil ha dette bud overholdt strengt. Følgelig vil Han også straffe alle dem som forakter Hans ord og ikke vil høre eller lære det, særlig på den tid som er bestemt til det.
Derfor er det ikke bare de som åpenbart misbruker og vanhelliger hviledagen, som synder mot dette budet. Det er altså ikke bare slike som av gjerrighet eller lettsindighet forsømmer å høre Guds ord, eller ligger i vertshusene og er gale og fulle som svin. Nei, det gjelder også alle dem som hører på Guds ord akkurat som på annet prat, og går til prekenen og ut igjen rett og slett av vane. Når året er omme, kan de akkurat like meget som de kunne året før. Hittil har man ment at man hadde helligholdt hviledagen rett når man hadde hørt en messe eller en opplesning av evangeliet om søndagen, selv om ingen hadde spurt etter Guds ord eller lært det. Nå har vi Guds ord, men vi avskaffer ikke denne misbruken. Vi lar presten preke for oss og formane oss, men vi hører på det uten alvor og oppmerksomhet.
Derfor må du vite at det ikke bare gjelder om å høre, men det skal også læres og beholdes. Tenk ikke at du kan gjøre med det som du vil, eller at det ikke er særlig viktig. Husk på at det er Guds befaling, og at Han vil kreve deg til regnskap for hvordan du har hørt, lært og æret Hans ord.
På samme måte skal også de kresne ånder refses, de som er mette og kjede av Guds ord når de har hørt en preken eller to, som om de kan det godt nok selv og ikke lenger behøver noen lærer. Dette er nettopp en synd som hittil er blitt regnet blant dødssyndene. Den kalles på gresk “akedia”, som betyr lathet og metthet. Det er en farlig og fordervelig plage, som djevelen forhekser og bedrar mange hjerter med. Hensikten hans er at han vil overrumple oss og i hemmelighet ta fra oss Guds ord igjen.
La dette være deg sagt: Selv om du kunne Guds ord så godt som det lar seg gjøre, og var en mester i alle ting, så er du likevel under djevelens makt hver eneste dag. Han hviler verken dag eller natt, for at han kan lure seg inn på deg og vekke vantro og onde tanker i hjertet ditt mot de foregående og de andre Guds bud. Derfor må du alltid ha Guds ord i hjertet, i munnen og for øret. Men der hvor hjertet står ledig og Ordet ikke lyder, der bryter han seg inn, og ulykken er ute før en merker det. Men der hvor Guds ord blir betraktet, hørt og behandlet med alvor, der har det den virkning at det ikke blir uten frukt. Der vil det oppvekke ny forstand, lyst og andakt, og der renser det hjerte og tanker. For Guds ord er ikke kraftløse og døde, men virksomme og levende ord. Og selv om det ikke var noen annen nytte og nødvendighet som drev oss til å bruke Guds ord, så skulle det være tilskyndelse nok å vite at dette ordet driver djevelen på flukt, og at vi oppfyller dette budet ved det. Det liker Gud bedre enn alle hykkelske gjerninger, om de ser aldri så vakre ut.
Hittil har vi behandlet de tre første budene, som handler om vårt forhold til Gud. I det første bud hørte vi at vi skal stole på Ham av hele vårt hjerte, og frykte og elske Ham hele vårt liv. I det annet hørte vi at vi ikke skal misbruke Hans hellige navn til løgn eller noen ond gjerning, men bruke det til Guds pris og vår nestes og vår egen nytte og salighet. I det tredje bud lærte vi at vi skal bruke hviledagen til å øve oss flittig i Guds ord, så alle våre gjerninger og vårt liv blir innrettet etter det. Nå følger de andre sju budene, som handler om forholdet til vår neste. Det første og høyeste av de budene er dette: Hedre din far og din mor.
Tilbake til innholdsfortegnelsen