Om Fader vår
Vi har nå hørt hva en skal tro og gjøre, og i det består det beste og saligste liv. Nå følger den tredje tingen, nemlig hvordan en skal be. Det er jo slik fatt med oss at ikke noe menneske kan holde de ti bud fullkomment, selv om han har begynt å tro. Dessuten setter djevelen, med all sin makt, og verden og vårt eget kjød seg imot. Det er derfor ikke noe som er så nødvendig som at en alltid ligger Gud i øret og roper og ber at Han vil gi, oppholde og forøke troen og oppfyllelsen av de ti bud hos oss, og rydde bort alt som ligger i veien for oss og hindrer oss i dette. Men for at vi skal vite hva og hvorledes vi skal be, har vår Herre Kristus selv lært oss måten og ordene, som vi nå skal få se.
Før vi forklarer Fadervår stykke for stykke, er det vel nødvendig å formane og lokke folk til bønnen. Det gjorde også Kristus og apostlene. Først og fremst skal man da vite hvorledes vi etter Guds befaling er skyldige til å be. I det annet bud har vi jo hørt at du skal ikke misbruke Herrens, din Guds, navn. Der kreves det jo at man skal prise det hellige navn og påkalle det i all nød, det vil si, be. Å påkalle er jo ikke noe annet enn å be. Dette er altså strengt og alvorlig påbudt likså vel som alt det andre: at man ikke skal ha fremmede guder, ikke slå i hjel, ikke stjele osv. Derfor skal ingen mene at det er det samme enten jeg ber eller ikke ber. Villfarende mennesker går med den innbilning og tanke: Hvorfor skulle jeg be? Hvem vet om Gud bryr seg om eller vil høre min bønn? Ber ikke jeg, så ber en annen. Slike mennesker får da for vane at de aldri ber, under det påskudd at da vi forkaster falske eller hykkelske bønner, så lærer vi at man ikke kan eller bør be i det hele tatt.
Det er imidlertid sant at de bønnene man har gjort hittil og ramset opp og skreket i kirkene, det har sannelig ikke vært noen bønn. Slike ytre ting kan vel være en øvelse for barn, unge elever og enfoldige, når det skjer på den rette måten. Det kan vel også kalles å lese eller synge, men det kan ikke kalles å be. Å be er, som det annet bud lærer oss, å påkalle Gud i all nød. Det er dette Han vil ha av oss, og det beror ikke på hva vi finner for godt. Vi må og skal be, hvis vi vil være kristne, likså vel som vi må og skal adlyde far og mor og øvrigheten. For ved påkallelse og bønn blir Guds navn æret og brukt til vårt gagn.
Legg framfor alt merke til dette, så du dermed kan slå tilbake og kvele slike tanker som vil avholde og skremme deg fra å be. Det ville jo ikke gå an at en sønn sa til sin far: Hvilken betydning har det at jeg er lydig? Jeg vil gå hen og gjøre hva jeg kan; det går for det samme. Budet står jo der: Du skal og må gjøre det! På samme måte er det også her. Det beror ikke på min vilje om jeg vil gjøre det eller la det være. Nei, en skal og må be, hvis en vil unngå Guds vrede og unåde.
Dette skal en framfor alt forstå og merke seg, så en kan jage bort og bringe til taushet de tankene som vil avholde og skremme oss fra å be, som om det ikke gjorde noe om vi ikke ba, eller som om det bare var befalt dem som er mer hellige og står seg bedre med Gud enn vi. Menneskehjertet er jo av naturen også så fortvilet at det flykter for Gud og tenker at Han ikke ønsker eller bryr seg om vår bønn, da vi jo er syndere og ikke har fortjent annet enn vrede.
Mot slike tanker skal vi se på dette bud og vende oss til Gud, så vi ikke ved en slik ulydighet skulle fortørne Ham enda mer. For ved et slikt bud lar Han oss til fulle forstå at Han ikke vil støte oss fra seg eller jage oss bort, selv om vi er syndere. Tvert imot vil Han dra oss til seg, for at vi skal ydmyke oss for Ham, klage vår nød og be om nåde og hjelp. Derfor leser man i Skriften at Han også blir vred på dem som er straffet for sine synders skyld, for at de ikke vendte seg til Ham igjen og formildet Hans vrede og søkte nåde ved bønnen.
Dette skulle nå få deg til å trekke den slutning: Da det er så alvorlig befalt å be, så må endelig ingen forakte bønnen, men holde den i akt og ære, og alltid ta eksempel av de andre bud. Et barn skal for all del ikke forakte lydigheten mot far og mor, men alltid tenke: Den gjerning jeg gjør, er en lydighetens gjerning, og jeg gjør den ikke i noen annen hensikt enn for å være lydig mot Guds bud. Denne grunn vil jeg stå på, og jeg vil akte denne gjerning stor – ikke for min verdighets skyld, men for budets skyld. På samme måte er det med bønnen. Når vi ber, skal vi anse det som noe Gud krever, noe vi gjør i lydighet mot Ham. Vi skal da tenke slik: For min skyld gjelder ikke bønnen noe, men gjelde skal den, fordi Gud har befalt det. På denne måten skal enhver – hva han enn har å be om – alltid tre fram for Gud i lydighet mot dette bud.
Derfor vil vi så inderlig vi kan, be og formane alle til at de tar dette til hjerte og for all del ikke forakter bønnen. Hittil har man i djevelens navn undervist folk slik at ingen har aktet disse ting. En har ment det var nok når en bare hadde utført selve den gjerning å be. Det var da likegyldig enten Gud hørte det eller ikke. Dette er å slå vrak på bønnen, og mumle noe i løse luften. Derfor er det også en bortkastet bønn. Ofte lar vi oss villede og skremme av slike tanker: Jeg er ikke hellig eller verdig nok; hvis jeg derimot var så hellig og from som Peter eller Paulus, da ville jeg be. Men langt vekk med slike tanker! Nettopp det bud som har truffet Paulus, det treffer også meg. Det annet bud er gitt likså vel for min skyld som for hans, så han har ikke noe bedre eller helligere bud å rose seg av.
Derfor skal du si: Den bønn som jeg oppsender, er like dyrebar, hellig og behagelig for Gud som de bønner Paulus og de aller helligste har sendt opp. Jeg lar gjerne ham være helligere med hensyn til personen, men ikke med hensyn til budet, da Gud ikke anser bønnene for personens skyld, men for sitt ords og lydighetens skyld. Jeg grunner min bønn på det samme bud som alle hellige grunner sine bønner på. Dessuten ber jeg nettopp om det samme som de alle sammen ber eller har bedt om. Således er det likså, ja enda mer påkrevd for meg enn det er for de store og hellige.
Det første og nødvendigste skal da være at all vår bønn skal grunnes og bygges på lydighet mot Gud, uansett våre personer – enten vi er syndere eller fromme, verdige eller uverdige. Vi skal vite at Gud ikke vil vi skal spøke med dette, men at Han blir vred og straffer oss hvis vi ikke ber, likså vel som Han straffer all annen ulydighet. Vi skal også vite at Han ikke vil la vår bønn være forgjeves eller bortkastet. For hvis Han ikke ville bønnhøre deg, så ville Han heller ikke befale deg å be og pålegge deg det så strengt og alvorlig.
For det annet skal vi enda mer bli drevet og lokket til å be når vi hører at Gud også har føyd et løfte til befalingen. Han har nemlig lovt at det vi ber om, skal vi sikkert få, som Han sier i den 50. salme: Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg. Og Kristus sier i evangeliet (Matt. 7,7-8): Be, så skal dere få, osv. For hver den som ber, han får. Slike ord burde jo oppvekke vårt hjerte og tenne en brennende lyst og kjærlighet til bønnen, da Han med sitt ord bevitner at vår bønn behager Ham så hjertelig at Han også sikkert vil oppfylle vår bønn. Vi skulle derfor ikke forakte det eller slå det hen i vær og vind og be på det uvisse.
Du kan derfor komme fram og si: Her kommer jeg, kjære Far, og ber, ikke etter mitt eget påfunn eller på min egen verdighet, men på ditt bud og ditt løfte, som ikke kan lyve eller skuffe meg. Den som nå ikke tror Guds løfte, han skal vite at han fortørner Gud, ved at han i høyeste grad vanærer Ham og gjør Ham til en løgner.
Ved siden av sitt bud og sitt løfte er det også en annen ting som skal lokke og dra oss til å be. Gud kommer oss nemlig i møte og stiller opp ordene og måten å be på. Han legger oss i munnen både hvordan og hva vi skal be, så vi skal se hvor hjertelig Han tar seg av oss i vår nød, og for all del ikke tvile på at en slik bønn behager Ham og også blir oppfylt. Dette er en stor fordel framfor alle andre bønner som vi selv kan tenke ut. For under slike bønner ville samvittigheten alltid være i tvil og si: Nå har jeg bedt, men hvem vet hvorledes det behager Ham, eller om jeg har bedt på den rette måten? Derfor er det ikke noen edlere bønn å finne på jorden enn det daglige Fadervår. Den bønnen har nemlig det fortreffelige vitnesbyrd at Gud hjertelig gjerne hører den, og derfor skulle vi ikke bytte den bort for all verdens gods.
Denne bønnen er også foreskrevet slik for oss for at vi skal se og tenke på døden, som skal bevege og tvinge oss til å be uten opphold. For den som vil be, må legge fram og nevne noe som han ønsker. Ellers kan det ikke kalles en bønn.
Derfor har vi med rette forkastet bønnene til munkene og de katolske prestene, som mumler og hyler heslig dag og natt. Men ingen av dem tenker å be om så meget som en hårsbredd. Og selv om man brakte sammen alle katolske kirker og deres geistlige, så måtte de bekjenne at de aldri av hjertet har bedt om en dråpe vin engang. Ingen av dem har nemlig noen gang gitt seg til å be av lydighet mot Gud og tro på Hans løfte. De tenker aldri lengre (når de har utført det på beste måte) enn å gjøre en god gjerning med det, for å kunne betale Gud. De vil nemlig ikke ta imot noe av Ham, men bare gi Ham.
Men der hvor det skal være en rett bønn, der må det være alvor, så en føler sin nød. Ja, det må være en nød som trykker oss og driver oss til å rope og skrike. Da går bønnen av seg selv, så man ikke trenger noen undervisning om hvordan man skal berede seg og vekke sinnet til andakt. Men den nød som skal ligge oss på hjertet både for oss selv og andre, vil du finne rikelig uttrykt i Fadervår. Derfor skal denne bønnen også tjene til at den skal minne oss om nøden. Den skal vi betrakte og ta til hjerte, så vi ikke blir lunkne til å be. For vi har alle nok som mangler oss. Feilen ligger imidlertid i det at vi ikke føler eller ser det. Derfor vil også Gud at du skal klage og legge fram din nød og dine saker for Ham, ikke for å gjøre Ham kjent med dem, men for at du skal opptenne ditt hjerte til å be med mer styrke og begjær, og således lukke dine hender vidt opp for å motta meget.
Derfor skulle vi fra ungdommen av venne oss til å be daglig. Enhver skal da be for seg selv, når han føler at en nød tilstøter ham. Men han skal også be for andre mennesker som han lever blant, som for eksempel for prest, øvrighet, naboer, tjenestefolk osv. Vi skal da som sagt alltid framholde for Gud både Hans befaling og Hans løfte, og vi skal vite at Han ikke vil ha det foraktet. Dette sier jeg fordi jeg gjerne vil at man igjen kunne få innprentet dette i folk, så de kunne lære å be rett og ikke vandre så kalde og lettsindige. På den måten blir de nemlig dag for dag mer udugelige til å be. Dette liker djevelen godt, og han hjelper av all makt til med det. Han føler vel hvilken plage og skade det volder ham når bønnen er rett i gang.
Vi skal vite at all vår beskyttelse og varetekt beror ene og alene på bønnen. For vi er altfor svake til å stå imot djevelen, når han med all sin makt og sin hær reiser seg imot oss. Da kan han lett trå oss under føttene. Derfor må vi besinne oss og ruste oss med de våpen som de kristne skal være rustet med for å kunne stå imot djevelen. Ved våre fienders rådslagninger, planer, mord og opprør har djevelen tenkt å utrydde både oss og evangeliet. Men hva mener du hittil hadde kunnet utrette så store ting som å avverge eller dempe alt dette, hvis ikke noen fromme menneskers bønn var kommet imellom, som en jernmur på vår side. Ellers skulle de selv ha sett et helt annet spill. Da skulle de ha sett hvorledes djevelen hadde ødelagt hele landet i dets eget blod. Men la nå våre motstandere bare le av det og drive spott med det. Ved bønnen alene vil vi nok kunne hamle opp både med dem og djevelen, når vi bare er ivrige til å be og ikke blir trette. For når en from kristen ber: Kjære Fader, la dog din vilje skje! så svarer Han der oppe: Ja, kjære barn, det skal sannelig skje, trass i djevelen og hele verden.
Dette får nå være sagt til formaning, så man framfor alt lærer å akte bønnen for noe stort og dyrebart, og også lærer å skjelne rett mellom å ramse opp en bønn og be om noe. For vi forkaster på ingen måte bønnen. Derimot forkaster vi den unyttige hylingen og mumlingen, liksom også Kristus selv forkaster og forbyr å bruke mange ord når man ber.
Nå vil vi så kort og klart som mulig gjennomgå Fadervår. I sju artikler eller bønner er det der samlet all nød som vi stadig er i. Hver enkelt av dem er også så stor at den skulle drive oss til å be denne bønnen hele vår livstid.
Tilbake til innholdsfortegnelsen