Den fjerde bønn
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Her blir vi minnet om den stakkars brødkurven, det vil si, det vi trenger til næring for legemet og det timelige liv. Det er en kort og enkel bønn, men den griper likevel vidt om seg. For når du nevner og ber om daglig brød, så ber du samtidig om alt som hører med til å ha og nyte det daglige brød. På den annen side ber du også mot alt som hindrer dette. Derfor må du la tankene dine gå lengre, så de ikke bare går til bakerovnen og melkisten. La dem gå utover den vide marken og hele landet, som bærer og frambringer daglig brød og allslags næring for oss. For hvis Gud ikke lot sæden vokse, hvis Han ikke velsignet og bevarte den på marken, ville vi aldri ha noe brød å ta ut av bakerovnen eller legge på bordet.
For å sammenfatte det hele i korthet, så vil vi si: Denne bønnen inneholder alt det som hører med til hele livet vårt her i verden, for det er jo av hensyn til dette livet at vi må ha det daglige brød. Men nå er det jo flere ting som hører med til dette liv. En ting er at legemet vårt må ha mat og klær og andre nødvendige ting. Men det hører også med at vi kan leve i ro og fred blant de menneskene som vi daglig ferdes blant, i handel og vandel og annet samkvem, både i vårt husliv og vårt forhold til våre naboer, og i vårt borgerlige liv og forhold til staten. For der hvor disse to tingene blir hindret, så det ikke går som det skal med dem, der blir det også lagt hindringer for det som er nødvendig til livets opphold, og til slutt er det ikke mulig å beholde det. Derfor er det aller mest nødvendig at vi ber for den verdslige øvrighet og regjering, fordi det er aller mest gjennom dem Gud oppholder det daglige brød og den borgerlige ro for oss i dette liv. For selv om Gud hadde gitt oss fullt opp av alle goder, så kan vi dog ikke beholde noe av det eller bruke det i trygghet og med glede, hvis Han ikke gir oss et uavbrutt fredelig styre. Der hvor det er ufred, strid og krig, der har nemlig folk allerede mistet det daglige brød, eller i hvert fall står de i fare for det.
Derfor hadde det vært passende å sette et brød i stedet for en løve eller en blomsterkrans i alle fromme fyrsters skjold, eller en kunne prege det på myntene. På den måten kunne en minne både fyrstene og deres undersåtter om at det er ved deres embete vi har beskyttelse og fred, og at vi uten dem ikke kan spise eller beholde det kjære brødet. Derfor fortjener de også all ære, så vi er pliktige til å gi dem hva vi skal og kan. For det er jo ved dem vi kan nyte i fred og ro alt det vi har. Ellers hadde vi nok ikke fått beholde en øre. Derfor har vi også plikt til å be for dem, så Gud gjennom dem kan gi oss enda mer godt og velsignelse.
Nå har vi da ganske kort antydet og pekt på hvor vid utstrekning denne bønnen har gjennom de forskjellige forhold på jorden. Av dette kan enhver gjøre en lang bønn og regne opp alle de tingene som hører med her. For her ber vi nemlig om at Gud vil gi oss mat og drikke, klær, hus og hjem og god helbred, at Han vil la kornet og fruktene vokse og slå godt til, at Han i hjemmet vårt vil hjelpe oss til en god husholdning, at Han vil gi og bevare en from ektefelle, fromme barn og tjenestefolk, at Han vil gi lykke og framgang til vårt arbeid, håndverk eller hva annet vi har å gjøre, at Han vil gi oss trofaste naboer og gode venner osv. Og videre ber vi om at Han vil gi keiser, konge og alle stender, særlig våre landsfyrster, alle rådspersoner, overherrer og embetsmenn visdom, kraft og lykke til å regjere godt og seire over tyrkerne og alle andre fiender. Like ens ber vi at Han vil la undersåttene og den alminnelige mann leve sammen i lydighet, fred og enighet. På den annen side ber vi at Han vil bevare oss for allslags skade på legeme og levebrød, for uvær, hagl, brann, oversvømmelse, gift, pest, kvegsyke, krig og blodsutgytelse, dyrtid, skadelige dyr, onde mennesker osv. Det er godt å innprente dette i de enfoldige, så de forstår at dette og alt annet må gis av Gud, og at vi må be om det.
Men også denne bønnen er i første rekke rettet mot vår høyeste fiende, djevelen. For alle hans tanker og alt hans begjær går ut på å ta fra oss eller legge hindringer i veien for alt slikt som vi får av Gud. Han lar seg nok ikke nøye med at han får hindret og forstyrret det åndelige regimente ved det at han forfører sjelene og bringer dem under sin makt ved hjelp av sine løgner. Nei, han søker også å avverge og hindre enhver orden i landet og ethvert dydig og fredelig liv på jorden. Derfor setter han i gang så mye trette, mord, opprør og krig, og like ens steller han til uvær og hagl, for å ødelegge korn og kveg, forpester luften osv. Kort sagt: Det gjør ham vondt at noen får en bit brød av Gud og får spise den i fred. Og hvis det sto i hans makt, og ikke vår bønn – nest etter Gud – avverget det, da ville vi sannelig ikke få beholde et strå på marken, en øre i huset, ja, vi ville ikke få beholde livet en time. Særlig ville dette gå ut over de som har Guds ord og gjerne vil være kristne.
Således vil Gud vise oss hvordan Han tar all vår nød på seg, og hvor trofast Han også sørger for vår timelige næring. Vel er det slik at Han også rikelig oppholder de ugudelige og onde mennesker. Men Han vil likevel at vi skal be Ham om det, for at vi skal erkjenne at vi får det av Hans hånd, og i det skal vi spore Hans faderlige godhet mot oss. For hvis Han tok sin hånd bort fra oss, så kunne til slutt ikke noe trives og oppholdes. Dette er noe som vi ofte ser og føler. Hvilken plage har vi ikke nå i verden bare med falske penger? Og hvor mye finnes det ikke av daglige klager og bedragerier i alminnelig handel, kjøp og arbeid, av dem som etter sitt onde hjerte undertrykker stakkars fattigfolk og tar fra dem deres daglige brød? Dette må vi vel finne oss i. Men disse menneskene må passe seg, så de ikke forspiller den alminnelige bønn, og vokte seg for at ikke denne delen av Fadervår vendes mot dem.
Tilbake til innholdsfortegnelsen