Om barnedåpen
Her møter vi nå et spørsmål som djevelen ved sine sekter forvirrer verden med. Det er spørsmålet om barnedåpen, om barn også tror og får en rett dåp. Til dette vil vi svare ganske kort: Den som er enfoldig, bør vise spørsmålet fra seg og overlate det til de lærde. Vil du imidlertid svare, så svar slik:
At barnedåpen behager Kristus, blir til fulle bevist av Hans egen gjerning. Gud har nemlig helliggjort mange og gitt mange Den Hellige Ånd av dem som er døpt som barn. Ennå den dag i dag er det også mange slike som vi tydelig kan se har Den Hellige Ånd, både av deres lære og deres liv. Slik er det jo av Guds nåde også gitt oss å kunne utlegge Skriften og erkjenne Kristus, og det er noe som ikke kan skje uten ved Den Hellige Ånd. Men hvis Gud ikke godtok barnedåpen, så ville Han ikke gi noen av dem Den Hellige Ånd eller en del av den. Kort sagt: Det måtte da ikke ha vært et eneste kristent menneske på jorden fra de eldste tider og til i dag. Men nå er det jo slik at Gud stadfester dåpen ved å gi Den Hellige Ånd. Dette er noe en kan merke hos mange fedre som f.eks. St. Bernhard, Gerson, Johan Huss og andre. De er alle blitt døpt i sin barndom. Og Guds ord sier oss at den hellige kristne kirke ikke skal gå under så lenge verden står. Derfor må vi bekjenne at barnedåpen er behagelig for Gud. For Han kan da ikke stri mot seg selv eller hjelpe løgn og ondskap. Heller ikke kan Han gi sin nåde og Ånd til det. Dette er vel nesten det beste og kraftigste bevis for de enfoldige og ulærde. For en skal ikke kunne ta fra oss eller omstøte den artikkelen som lyder: Jeg tror en hellig, kristen kirke, de helliges samfunn osv.
Videre sier vi at det ikke er mest maktpåliggende for oss om den som blir døpt, tror eller ikke. Dåpen blir nemlig ikke urett av den grunn. Men det som alt beror på, er Guds ord og befaling. Dette er vel litt skarpt, men det følger av det som jeg sa ovenfor, at dåpen ikke er noe annet enn vann og Guds ord som er sammenføyd med hverandre. Det vil si: Når Ordet er ved vannet, så er dåpen rett, selv om troen ikke kommer til. For det er ikke min tro som gjør dåpen; den bare tar imot dåpen. Og dåpen blir ikke urett fordi om den ikke blir tatt imot eller brukt rett. For den er, som sagt, ikke bundet til vår tro, men til Ordet.
Om det nå f.eks. kom en jøde i hykleri og ond hensikt, og vi døpte ham for fullt alvor, så må vi like fullt si at dåpen var rett. For vannet er til stede sammen med Guds ord, uansett om han ikke mottar dem som han skulle. Slik er det også med dem som går uverdig til nattverden. De får det rette sakramentet, selv om de ikke tror.
Således ser du at disse sekt-åndenes innvending faller bort. Nå har vi jo tidligere bevist at barna har troen. Men selv om dette ikke var tilfelle, så ville dåpen likevel være rett, og derfor skal ingen døpe dem på ny. På samme måte blir heller ikke alterets sakrament forringet om det var en som gikk til det med ondt forsett. Det måtte da ikke tåles at han i samme stund nøt det om igjen på grunn av at han hadde misbrukt det første gang, som om han da ikke hadde fått det sanne sakramentet. Det ville være i høyeste grad å bespotte og vanære sakramentet. Hva er det som gir rett til å mene at Guds ord og innstiftelse skulle være urett og ugyldig fordi om vi bruker den på en uriktig måte?
Derfor sier jeg: Har du ikke trodd, så tro nå, og si: Dåpen har vel vært rett, men jeg har dessverre ikke tatt imot den rett. For både jeg og alle andre som vil la seg døpe, må si til Gud: Jeg kommer her i min og de andres tro. Men jeg kan ikke bygge på at jeg tror og at mange mennesker ber for meg. Men det jeg bygger på, er at det er ditt ord og befaling. Således går jeg også til nattverden på Kristi ord, og ikke på min tro. Det avhenger ikke av om jeg er sterk eller svak. Derfor lar jeg Gud råde. Men det vet jeg, at Han befaler meg å gå hen, å ete og drikke osv., og at Han gir meg sitt legeme og blod. Det skal ikke lyve eller bedra meg.
På samme måte gjør vi også med barnedåpen. Vi bærer barnet fram i den mening og det håp at det tror, og vi ber at Gud vil gi det troen. Men det er ikke dette vi døper det på, men ene og alene på Guds befaling. Hvorfor? Fordi vi vet at Gud ikke lyver. Jeg og min neste, kort sagt, alle mennesker kan feile og lyve. Men Guds ord kan ikke feile.
Derfor er det noen villfarende og tåpelige ånder som trekker den slutningen: Der hvor troen ikke er rett, kan heller ikke dåpen være rett. Det er akkurat som om jeg ville si: Hvis jeg ikke tror, så er Kristus ikke noe. Eller: Hvis jeg ikke er lydig, så er far, mor og øvrighet ikke noe. Går det da an å trekke den slutningen at tingen i seg selv ikke skal være noe eller gjelde noe fordi om en eller annen ikke gjør det han skal gjøre? Kjære, vend det om og resonner heller slik: Nettopp det at en har mottatt dåpen urett, beviser at den er noe, og at den er en rett dåp. For hvis den ikke var rett i seg selv, så kunne en ikke misbruke den eller synde mot den. Det heter jo: Abusus non tollit, sed confirmat substantiam, det er: Misbruk opphever ikke vesenet, men bekrefter det. For gull er og blir gull, selv om en skjøge bærer det med synd og skam.
Derfor må det en gang for alle være avgjort at dåpen allerede er rett og beholder sitt fulle vesen, selv om et menneske bare blir døpt og ikke tror rett. For Guds innstiftelse og ord lar seg ikke rokke eller forandre av mennesker. Men svermeråndene er så forblindet at de ikke ser Guds ord og befaling. Derfor anser de ikke dåpen annerledes enn som vannet i bekken eller bøtta. Og øvrigheten betrakter de bare som et annet menneske.
Siden de altså ikke ser noen tro eller lydighet, så skal det i seg selv heller ikke gjelde for noe. Her er det en hemmelig opprørsdjevel som gjerne vil rive kronen fra øvrigheten. Siden vil den da kunne trå den under føtter og fordreie og tilintetgjøre alle Guds gjerninger og anordninger for oss. Derfor må vi være våkne og godt rustet, og ikke la noen vise eller vende oss bort fra Ordet. Vi må således ikke la dåpen være bare et tomt tegn, som svermerne drømmer om.
Til slutt skal en også vite hva dåpen betyr. Vi bør jo vite hvorfor Gud nettopp innstifter slike ytre tegn og handlinger til det sakramentet som vi aller først blir opptatt i kristenheten ved. Handlingen eller det ytre tegnet er det at en senker oss ned i vannet, så det går over oss og igjen tar oss opp av det. Disse to delene, å synke under vannet og komme opp igjen, er tegn på dåpens kraft og gjerning. For dåpen virker nemlig at den gamle Adam blir druknet og at det nye menneske står opp. Disse to tingene skal foregå i oss hele vårt liv. Et kristenliv er derfor ikke annet enn en daglig dåp, som engang er begynt og stadig er i virksomhet. For dette er noe som må foregå til alle tider, for at en stadig kan utrydde det som hører til den gamle Adam, og for at det som hører til det nye menneske, kan komme fram. Men hva er da det gamle menneske? Det er den naturen som vi har arvet fra Adam. Den er ukjærlig, hatefull, misunnelig, ukysk, gjerrig, doven, stolt, vantroende; den er, kort sagt, besatt med alle laster, og har ikke noe godt av noe slag. Når vi nå kommer inn i Kristi rike, da skal alt dette minke dag for dag. Da skal vi bli mer og mer milde, tålmodige, saktmodige, mer og mer avlegge vantro, gjerrighet, hat, misunnelse og stolthet.
Dette er den rette bruken av dåpen blant de kristne, og den blir betegnet med vanndåpen. Men der hvor dette ikke foregår daglig, der får det gamle menneske makten, og det blir da stadig sterkere og sterkere. Dette kalles ikke å bruke dåpen, men å strebe mot den. For de som er utenfor Kristus, kan ikke gjøre noe annet enn å bli verre og verre for hver dag. Det er jo også sant som ordspråket sier: Jo lenger, jo verre. Om en var stolt og gjerrig i fjor, så er han enda mer gjerrig og stolt i år. For det er nemlig slik at udyden fra ungdommen tiltar og vokser med ham. Hos et lite barn viser det seg ikke noen særlig udyd. Men etter hvert som det vokser opp, blir det ukyskt og utuktig. Og når det kommer til sin fulle manndomsalder, så bryter det løs med virkelige laster, jo lenger, jo verre.
Det gamle menneske går derfor uhindret videre i sin natur hvis en ikke tvinger og temmer det ved dåpens kraft. På den annen side blir det dag for dag svekket hos en sann kristen, inntil det går fullstendig til grunne. Det er rett å senke seg ned i dåpen, og daglig komme opp igjen. Det ytre tegn er således ikke bare gitt for at det skal virke kraftig, men det skal også ha en viss betydning. Og der hvor troen finnes med sine frukter, der er det altså ikke bare den løse betydningen, men gjerningen selv er der. Men der hvor troen ikke er, der blir det bare et ufruktbart tegn.
Her ser du at dåpen både med sin kraft og sin betydning også inneholder det tredje sakramentet, som en har kalt boten. Den er jo i grunnen ikke noe annet enn dåpen. For hva er bot for noe annet enn med alvor å angripe det gamle menneske og tre inn i et nytt levnet? Altså: Hvis du lever i boten, så vandrer du i dåpen. For det er ikke nok med at dåpen betegner et nytt liv, men den virker, begynner og fortsetter også dette nye livet. For i dåpen får en nåde, Ånd og kraft til å undertrykke det gamle menneske, så det nye kan komme fram og bli sterkt.
Dåpen blir derfor alltid stående. Selv om en da faller fra den og synder, så kan en dog alltid gå tilbake til dåpen, for at en igjen kan få lagt det gamle menneske under seg. Derimot skal man ikke overøse oss med vann en gang til. For selv om en lot seg bli senket ned i vannet hundre ganger, så er det likevel ikke mer enn én dåp. Men dåpens gjerning og betydning er noe som fortsetter og varer bestandig. Boten er således ikke noe annet enn å vende tilbake til dåpen, så en gjentar og øver det som en før har begynt, men siden vendt seg bort fra.
Dette sier jeg for at en ikke skal komme inn på den villfarende mening som vi lenge har vært i. Vi har jo ment at dåpen nå var borte, og at vi ikke kunne bruke den mer, etter at vi var falt i synd på ny. Grunnen til denne villfarelsen er at en ikke anser dåpen som noe mer enn en gjerning som engang er skjedd. Denne meningen ligger også til grunn for det som St. Hieronymus har skrevet: Boten er den annen planke, som vi må svømme i land med og redde oss over på når det skipet er sønderbrutt som vi kommer inn i og seiler på når vi kommer inn i kristenheten. – Dette opphever altså den rette bruken av dåpen, så den ikke kan være til nytte for oss mer. Derfor er det verken uttrykt riktig eller forstått riktig. Skipet blir nemlig aldri ødelagt, for det er, som sagt, Guds ordning, og ikke vår sak. Derimot skjer det vel at vi glir og faller ut av det. Men faller noen ut, han må se til at han kan svømme bort til skipet igjen og holde seg til det, til han kan komme opp og ombord igjen, og fortsette som han før hadde begynt.
Således ser vi hvilken høy og ypperlig ting dåpen er. Den river oss ut av djevelens strupe, gir oss Gud til eiendom og demper og tar bort synden. Videre styrker den det nye menneske dag for dag, og fortsetter sin uavbrutte gang helt til vi får komme over fra dette elendige liv til den evige herlighet. Derfor skal enhver anse dåpen sin som en daglig kledning. Den skal han stadig ha på seg, for at han alltid skal finnes i troen og dens frukter. Han må da undertrykke det gamle menneske og vokse i det nye. For hvis vi vil være kristne, må vi øve den gjerningen som vi er blitt kristne ved. Men faller noen fra dåpen, så må han vende tilbake til den igjen. For Kristus, vår nådestol, forlater oss ikke. Heller ikke forbyr Han oss å komme til Ham selv om vi gjør synd. På samme måte blir også all Hans skatt og gave hos oss. Og liksom vi engang har fått syndsforlatelse i dåpen, så har vi den hver dag så lenge vi lever, det er, så lenge vi må slite med det gamle menneske.
Tilbake til innholdsfortegnelsen