Om nattverden

Slik som vi nå har gjennomgått den hellige dåp, må vi også tale om det andre sakramentet. Vi vil da ta for oss de tre stykkene: hva sakramentet er, hva det gagner, og hvem som skal ta imot det. Alt dette må være grunnet på de ordene som Kristus uttalte da Han innstiftet det. De må være kjent for enhver som vil være en kristen og gå til sakramentet. For vi kan ikke tillate slike å gå eller gi det til slike som ikke vet hva de søker i sakramentet, eller hvorfor de går til det. – Og dette er ordene:

Vår Herre Jesus Kristus i den natt da Han ble forrådt, tok Han et brød, takket, brøt det, gav disiplene og sa: Ta dette og ét det! Dette er mitt legeme som gis for dere. Gjør dette til minne om meg!

Likeså tok Han kalken etter måltidet, takket, gav dem og sa: Drikk alle av den! Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere til syndenes forlatelse. Gjør dette, så ofte som dere drikker det, til minne om meg.

Her vil vi heller ikke innlate oss på noen strid og trette med dem som spotter og forakter dette sakramentet. Isteden vil vi gjøre her som vi gjorde da vi behandlet dåpen. Først tar vi for oss det som er det aller viktigste, nemlig Guds ord og forordning eller befaling. Sakramentet er ikke tenkt ut eller istandbrakt av noe menneske. Det er innstiftet av Kristus uten noe menneskes råd eller overveielse. Derfor blir det med dette sakramentet akkurat som det er med de ti bud, Fadervår og troens artikler: de beholder sitt vesen og sin verdighet selv om du aldri holder dem, selv om du aldri ber eller tror. Således blir også dette høyverdige sakramentet ukrenket, så det ikke blir forringet eller forminsket, selv om vi bruker og behandler det uverdig. Eller mener du at Gud spør etter hva vi gjør eller tror, så Han på grunn av det skulle forandre sin ordning? I verdslige saker blir jo alt sånn som Gud har skapt og ordnet det – uansett hvilken måte vi bruker og behandler det på. Dette er noe en alltid må innprente, for med det kan en slå tilbake nesten alle sektånders løse snakk. De betrakter nemlig sakramentet utenfor Guds ord, som en ting vi gjør.

Hva er nå alterets sakrament ?

Det er vår Herre Jesu Kristi sanne legeme og blod, i og under brød og vin, ved Kristi ord befalt oss kristne å ete og drikke. I det første sakramentet, dåpen, sa vi at den ikke bare består av alminnelig vann. Således sier vi også her at alterets sakrament er brød og vin, men ikke bare naturlig brød og vin, som en ellers setter på bordet, men det er brød og vin som er innesluttet i Guds ord og bundet til det.

For det er Ordet, sier jeg, som gjør dette sakramentet, og skiller det så det ikke er bare brød og vin. Det er altså Ordet som gjør at det er og kalles Kristi legeme og blod. For det heter: Accedat verbum ad elementum, et fit sacramentum, det er, når Ordet kommer til den ytre ting, så blir den et sakrament. Dette ordet av Augustin er så godt og treffende sagt at han neppe har sagt noe bedre. Ordet må gjøre den ytre tingen til et sakrament. Hvis Ordet ikke kommer til, så blir det ikke annet enn den ytre tingen. Og det er ikke en fyrstes eller keisers ord, men den høye Majestets ord og forordning. For Hans ord skulle hele skapningen falle ned og si ja til at det forholder seg som Han sier, og ta imot det med ære, frykt og ydmykhet.

Med dette ordet kan du styrke samvittigheten din og si: Om hundre tusen djevler med alle svermere farer løs og spør hvordan brød og vin kan være Kristi legeme og blod osv., så vet jeg at alle ånder og lærde i sammen ikke er så kloke som den guddommelige Majestet i sin minste finger. Og her står Kristi ord: Ta dette og ét det! Dette er mitt legeme. Og videre: Drikk alle av den! Denne kalk er den nye pakt i mitt blod osv. Dette holder vi fast ved, og vi vil se på dem som vil mestre Kristus og gjøre det annerledes enn Han har sagt. Vel er det sant at hvis du skiller Ordet fra brødet og vinen, eller betrakter det uten Ordet, så har du ikke noe annet enn naturlig brød og vin. Men når Ordet kommer til – som det skal og må – så er det ifølge Ordet Kristi legeme og blod. For slik som Kristi munn taler og sier, således er det, etter som Han ikke kan lyve eller bedra.

Derfor er det nå lett å svare på alle de forskjellige spørsmålene som mange plager seg med, som f.eks.: Kan en ugudelig prest behandle og dele ut sakramentet? o.l. Her trekker vi nemlig den slutning og sier: Om en ugudelig tar eller deler ut sakramentet, så behandler han det rette sakramentet, det er Kristi legeme og blod, likså vel som den der behandler det med den største verdighet. For sakramentet er ikke grunnet på menneskers hellighet, men på Guds ord. Det er nemlig ingen hellig på jorden eller noen engel i himmelen som kan gjøre brødet og vinen til Kristi legeme og blod. Således er det heller ingen som kan forandre eller forvandle det, selv om det blir misbrukt. For det ordet Kristus innstiftet sakramentet med, og som det er blitt et sakrament ved, blir ikke falskt for personens eller vantroens skyld. Han sier jo ikke: Hvis dere tror eller er verdige, så har dere mitt legeme og blod, men Han sier: Ta, et og drikk! Det er mitt legeme og blod. Like ens sier Han: Gjør dette, nemlig det jeg nå gjør, innstifter, gir og befaler dere å ta imot. Dette vil si: Enten du er verdig eller uverdig, så har du her Hans legeme og blod, i kraft av de ordene som kommer til brødet og vinen. Dette skal du merke deg og huske på. For i Ordet har vi all vår grunnvoll, vår beskyttelse og verge mot all villfarelse og forførelse som noensinne er kommet eller kan komme.

Således har vi i korthet gjennomgått den første delen, som handler om hva dette sakramentet er. Nå vil vi da se på kraften og nytten av sakramentet, altså hvorfor det er innstiftet. Dette er mest nødvendig for at en kan få vite hva vi skal søke og hente i sakramentet. Men det ser vi klart og tydelig av de ordene vi nevnte ovenfor: Dette er mitt legeme og mitt blod, som er gitt og utgytt for dere til syndenes forlatelse. Dette betyr i korthet: Vi går til sakramentet i den hensikt at vi der skal ta imot en skatt, som vi får syndsforlatelse ved og i. Hvorfor? Fordi Ordet står der og gir oss dette. Han befaler meg nemlig å ete og drikke for at det kan bli mitt og gagne meg som et sikkert pant og tegn, ja som selve det gode som er stilt for meg mot min synd, mot døden og all ulykke.

Derfor kalles det med rette en sjeleføde, som nærer og styrker det nye menneske. Ved dåpen blir vi nemlig først født på ny, men vi får fortsatt beholde den gamle huden, vårt eget kjød og blod. Dessuten er det så mange hindringer og fristelser fra djevelen og verden at vi ofte blir trette og matte og somme tider også snubler.

Av den grunn har vi fått sakramentet til daglig føde og næring, så troen kan bli vederkveget og styrket, for at den ikke skal gi opp i denne kampen, men isteden bli sterkere og sterkere. For det nye livet skal være slik at det stadig tiltar og går framover. Men det er mange lidelser forbundet med dette, for djevelen er en forbitret fiende. Overalt hvor han ser at man setter seg mot ham og angriper det gamle menneske, prøver han å overrumple oss med makt. Hvis det ikke lykkes, så smyger og sniker han seg omkring på alle kanter og forsøker alle kunster, og han gir seg ikke før han til slutt får gjort oss trette, så vi enten taper troen eller lar hender og føtter synke og mister lysten og tålmodigheten. Derfor har vi fått den trøsten at hjertet kan hente ny kraft og forfriskning i sakramentet, når det føler at det blir for tungt å holde ut.

Men her slår våre kloke ånder om seg med sin store kunst og klokskap, og larmer og skriker: Hvordan kan brød og vin tilgi synden eller styrke troen? Slik spør de, til tross for at de hører og vet at vi ikke sier dette om brødet og vinen, for brød er jo i seg selv ikke annet enn brød. Derimot sier vi det om slikt brød og vin som er Kristi legeme og blod og har Ordet med seg. Nettopp dette, sier vi, er den skatten som en får syndsforlatelse ved, og ikke noe annet. Og dette brødet og denne vinen blir jo ikke brakt og tilegnet oss på noen annen måte enn i Ordet (det gis og utgytes for dere). Her har du nemlig begge deler: både at det er Kristi legeme og blod, og at det er ditt, som en gave og skatt du har fått. Nå kan jo Kristi legeme ikke være en ufruktbar og unyttig ting, som ikke skulle utrette eller gagne noe. Men hvor stor skatten enn er i seg selv, så må den likevel innesluttes i Ordet og rekkes oss i Ordet. Ellers ville vi verken vite om den eller søke den.

Derfor er det også tomt snakk de farer med når de sier at Kristi legeme og blod ikke blir gitt eller utøst for oss i nattverden; derfor kan en ikke få syndsforlatelse i sakramentet. Skjønt det er på korset gjerningen er skjedd og syndsforlatelsen er skaffet til veie, så kan den dog ikke komme til oss på annen måte enn gjennom Ordet. Hvordan kunne vi ellers vite at dette var skjedd eller var gitt oss, hvis det ikke ble forkynt for oss gjennom prekenen, det muntlige ord? Hvordan vet de det, eller hvordan kan de gripe og tilegne seg syndsforlatelse hvis de ikke holder seg til Skriften og evangeliet og tror på det? Men nå er jo hele evangeliet og trosartikkelen: Jeg tror en hellig, kristen kirke, syndenes forlatelse osv., innbefattet i dette sakramentet ved Ordet, og forelagt oss her. Hvorfor skulle vi da la en slik skatt bli revet ut av sakramentet? De må jo selv bekjenne at det er nettopp disse ordene som vi hører overalt i evangeliet. Og de kan vel heller ikke si at disse ordene i sakramentet er unyttige, like lite som de tør si at hele evangeliet eller Guds ord utenfor sakramentet ikke er nyttig til noe.

Nå har vi da behandlet sakramentet, både hva det er i seg selv, og hva det bringer og gagner. Så får vi se hvem den personen er som skal ta imot en slik kraft og nytte. Det kan i korthet sies på samme måte som vi sa det i forbindelse med dåpen og ofte ellers: Den som tror dette, han har det som ordene sier og bringer. For ordene er ikke sagt eller forkynt til stein eller tre, men til dem som hører dem. Til dem sier Han: Ta og et osv. Og da Han tilbyr og lover syndsforlatelse, kan det ikke mottas på noen annen måte enn ved troen. En slik tro krever Han selv i Ordet, når Han sier: gitt for dere, utgytt for dere. Det er som om Han ville si: Jeg gir dere det og befaler dere å ete og drikke det, for at dere skal ta imot og nyte det. Den som nå lar dette være sagt til seg, og tror at det er sant, han har det. Men den som ikke tror det, han har ikke noe, fordi han har forkastet tilbudet og vil ikke nyte dette velsignede gode. Skatten er åpnet og lagt for døren til enhver, ja, den er lagt på bordet. Men det avhenger av om du også vil ta imot den, og i sannhet tro det som ordene sier deg.

Dette er hele den kristne beredelse til å ta imot dette sakrament verdig. Siden denne skatten blir framlagt for oss i Ordet, kan man ikke gripe og tilegne seg den på noen annen måte enn ved hjertet. En slik gave og evig skatt kan man jo ikke gripe med hånden. Å faste og be osv. kan vel være en utvortes beredelse og barneøvelse, så legemet kan holde og vise seg tuktig og ærbødig mot Kristi legeme og blod. Men det som blir gitt i og med sakramentet, det kan ikke legemet gripe eller tilegne seg. Men troen gjør det, i det hjerte som erkjenner en slik skatt og ønsker å få den.

Dette får være nok til alminnelig undervisning om dette sakramentet. Det som ytterligere kan sies om dette, hører til en annen tid.

Nå har vi da fått den rette meningen med og læren om sakramentet. Til slutt trenges det vel en formaning og oppmuntring til at man ikke skal la en så stor skatt gå forbi seg. Den blir jo daglig behandlet og delt ut blant de kristne. Derfor skal de som vil være kristne, berede seg til å nyte det høyverdige sakrament ofte. Vi ser jo at det er mange som er tregt og dovent innstilt overfor det. Nå er jo pavens tøv avskaffet, så vi er blitt befridd fra hans tvang og bud. Men derfor er det jo ikke riktig, men en stor synd, at mange av dem som hører evangeliet, går både ett og to og tre år eller enda lenger uten sakramentet, som om de var så sterke kristne at de ikke behøvde det. Andre lar seg hindre og skremme bort fra nattverden av det vi har lært at ingen skal gå til alters uten at han føler og blir drevet av hunger og tørst. Og atter andre innvender at det er en frivillig sak, som ikke er nødvendig. Det greier seg at de tror, sier de. På den måten skjer det at de fleste blir helt rå og til sist forakter både sakramentet og Guds ord.

Nå er det sant som vi før har sagt, at en for Guds skyld ikke må drive eller tvinge noen til nattverden, for ikke å forårsake sjelemord på ny. Men det skal man vite, at slike mennesker som holder seg borte fra sakramentet så lenge, ikke skal ansees for kristne. For Kristus har ikke innsatt det for at man skal behandle det som et skuespill. Han har tvert imot befalt sine kristne at de skal ete og drikke det og derved minnes Ham.

De som er rette kristne og holder sakramentet høyt og i ære, de vil nok selv drive og trenge seg fram til det. Men vi vil likevel tale litt mer om det, for at de enfoldige og svake, som også gjerne ville være kristne, skulle bli lokket desto mer til å tenke over den årsaken og nøden som skal drive dem til sakramentet. I andre ting, som angår tro, kjærlighet og tålmodighet, er det ikke nok med å lære og undervise, men en må også formane hver dag. Således er det også her nødvendig at man stadig fortsetter med å preke, så vi ikke skal bli trette og likeglade. For vi vet og føler jo hvordan djevelen alltid strir mot dette og alt kristent vesen, og drar og driver fra det så mye han kan.

For det første har vi den klare teksten i Kristi ord: Gjør dette til minne om meg! Det er ord som byr og befaler oss. De pålegger alle som vil være kristne at de skal nyte sakramentet. Det er altså sine disipler Han taler til her. Den som da vil være en Kristi disippel, han må tenke på disse ordene og holde seg til sakramentet. Men det må ikke skje av tvang, som om han ble drevet av mennesker, men for å være lydig mot Kristus og behage Ham. Men du vil kanskje si: Det står føyd til: så ofte som dere gjør det. Han tvinger altså ingen, men overlater det til hver enkelts forgodtbefinnende. Til det svarer jeg: Det er sant. Men det står ikke at en aldri skal gjøre det. Nettopp når Han sier: så ofte som dere gjør det, så ligger det jo i dette at en skal gjøre det ofte. Derfor har Han føyd det til slik, fordi Han vil ha sakramentet fritt. Han vil ikke ha det bundet til noen bestemt tid, slik som jødenes påskelam. Det kunne de jo spise bare én gang om året, og bare om aftenen på den fjortende dag etter den første fullmåne, og de måtte ikke overskride noen dag. Men det er altså som om Kristus ville si: Jeg innstifter for dere en påskefest eller nattverd, som dere ikke skal spise bare en gang om året på denne bestemte aften. Men dere skal nyte den ofte, når og hvor dere vil, etter hver enkelts anledning og behov. Men noe bestemt sted eller tid er den ikke bundet til. Siden har imidlertid paven fordreid den og gjort den om til en jødefest igjen.

Du ser altså at det ikke er overlatt til vår frihet slik at vi skulle ha lov til å forakte nattverden. For jeg kaller det å forakte, når en – uten noen forhindringer – holder seg borte fra nattverden i så lang tid, og aldri ønsker å få nyte den. Vil du ha en slik frihet, så ta deg likså godt også den frihet at du ikke er noen kristen og verken behøver å tro eller be. For dette er likså vel Kristi befaling som det andre. Men vil du være en kristen, så må du en gang imellom oppfylle og adlyde denne befalingen. For den skal bevege deg til å gå i deg selv og tenke: Se, hva slags kristen er jeg? Var jeg en kristen, så ville jeg vel lengte litt etter det som min Herre har befalt meg å gjøre.

Siden vi nå viser oss så likegyldige overfor dette, kan en vel merke hva slags kristne vi har vært under pavedømmet. Da gikk vi jo til sakramentet av tvang og frykt for et menneskebud, uten noen lyst og kjærlighet, og uten å se på Kristi befaling noen gang. Men vi tvinger eller truer ingen. Heller ikke må noen gjøre det for å tjene og behage oss. Men det som skal lokke og endog tvinge deg, er at Kristus vil ha det, og at det er behagelig for Ham. Av mennesker skal en ikke la seg true, verken til troen eller til noen god gjerning. Vi gjør ikke mer enn at vi sier deg hva du skal gjøre, og formaner deg til det. Og det skal du ikke gjøre for vår skyld, men for din egen. Kristus selv lokker og tilskynder deg. Vil du forakte det, så får du svare for det selv.

Dette skal være det første, og det er særlig rettet til de kalde og likegyldige, for at de skal gå i seg selv og bli vekket opp. For det er så i sannhet at når en holder seg borte fra sakramentet, blir en dag for dag mer hard og kald, og slår det til slutt helt bort. Dette er noe jeg selv har erfart, og enhver vil nok finne det samme hos seg selv. Hvis en derimot vil unngå dette, må en rådføre seg med sitt hjerte og sin samvittighet, og forholde seg som en som gjerne vil stå i godt forhold til Gud. Jo mer dette skjer, desto mer blir hjertet oppvarmet og opptent, så det ikke blir fullstendig kaldt.

Men du sier kanskje: Når jeg nå føler at jeg ikke er beredt, hva da? Til det svarer jeg: Det er en anfektelse som jeg også kjenner, særlig fra det gamle vesenet under pavedømmet. Da pinte og plaget en seg, for at en skulle bli helt ren, og Gud ikke skulle finne det minste å si på oss. Dette har gjort oss så engstelige og redde at vi sier: Ve meg, jeg er ikke verdig! Da begynner nemlig naturen og fornuften å beregne vår uverdighet i forhold til det store og dyrebare gode. Da finner en ut at en er som en mørk lykt mot den klare sol, eller som skarn mot edelstener. Og fordi en kommer til dette resultat, vil en ikke gå til nattverden. Isteden venter en til en blir beredt, så den ene uken går etter den andre, og det ene halvåret etter det andre. Men hvis du vil se på hvor from og ren du er, og arbeide på at ikke noe skal nage din samvittighet, så må du aldri komme fram til Herrens bord.

Derfor skal en her gjøre forskjell på folk. Til dem som er frekke og ubotferdige, skal en si at de må holde seg borte. De er nemlig ikke skikket til å ta imot syndsforlatelse, etter som de ikke ønsker den og heller ikke har lyst til å være fromme. Men de som ikke er slike ugudelige og lettsindige mennesker, men gjerne vil være fromme, de skal ikke holde seg borte, selv om de er svake og skrøpelige. Det er jo som St. Hilarus har sagt: Når det ikke er skjedd en slik synd at en med grunn kan støte noen ut av menigheten og ikke akte ham som en kristen, skal en ikke holde seg borte fra sakramentet, for at en ikke skal berøve seg selv livet. – For det er ingen som kan komme så langt at han ikke får beholde mange daglige skrøpeligheter i sitt kjød og blod.

Slike folk skal derfor lære at den største kunst er å vite at sakramentet ikke beror på vår verdighet. Vi lar oss jo ikke døpe som de som er verdige og hellige. Heller ikke kommer vi til skriftemålet som om vi var rene og fri for synd. Tvert imot kommer vi som fattige, elendige mennesker. Ja, vi kommer nettopp fordi vi er uverdige. Det måtte da være en sådan som ikke ønsker å få nåde og syndsforlatelse og heller ikke tenker å bedre seg.

Den som derimot gjerne vil ha nåde og trøst, skal selv drive seg til sakramentet, og ikke la noen skremme seg bort fra det. Han skal si: Jeg ville jo gjerne være verdig; men jeg kommer ikke på noen verdighet fra min side, men på ditt ord, fordi du har befalt det, og jeg gjerne ville være din disippel. Så får det bli som det kan med min verdighet. – Men dette er vanskelig. For det er noe som stadig ligger i veien og hindrer oss, og det er at vi vil se mer til oss selv enn til Kristi ord og munn. Naturen ville gjerne handle slik at den kunne få et fast fotfeste i seg selv. Får den ikke det, så våger den seg ikke fram. – Dette får være nok om den første delen.

For det annet er det foruten befalingen også et løfte – som vi hørte ovenfor – som skal lokke og drive oss kraftig. For her står de vennlige, skjønne ordene: Dette er mitt legeme som gis for dere. Dette er mitt blod, som utgytes for dere til syndenes forlatelse. Disse ordene, har jeg sagt, er ikke prekt for stokk og stein, men for meg og deg. Ellers kunne Kristus like gjerne ha tidd stille og ikke innstiftet noe sakrament. Derfor skal du tenke på at dette ordet dere også omfatter deg, så Han ikke skal tale forgjeves med deg.

Her tilbyr Han oss hele den skatten som Han har brakt oss fra himmelen. Den lokker Han oss også til, så vennlig som Han kan, som når Han sier: Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile! (Matt. 11,28). Her hører du hvor hjertelig og trofast Han oppfordrer og formaner oss til å ta imot vårt høyeste og beste gode. Men da er det jo både synd og skam at vi skal være så likegyldige overfor det og vente så lenge, helt til vi blir fullstendig kalde og harde, så vi ikke lenger har noen lyst og kjærlighet til det. En må jo ikke anse sakramentet som noe skadelig, som noe en skulle flykte for. Det er jo tvert imot et frelsende, trøstefullt legemiddel, som skal hjelpe deg og gi deg livet både på sjel og legeme. For når sjelen er blitt frisk, da er også legemet hjulpet. Er det da noen mening i at vi forholder oss til sakramentet akkurat som om det var en gift, som virket døden når vi spiste av den?

Vel er det sant at de som forakter det og ikke lever som kristne, de nyter sakramentet til skade og fordømmelse. For slike mennesker er det nemlig ikke noe som skal være godt eller gagnlig. Det er akkurat som med en syk som i tross spiser og drikker noe som legen har forbudt ham. De som derimot føler sin svakhet og ønsker å få hjelp for å bli kvitt svakheten, de skal ikke betrakte og bruke sakramentet annerledes enn som en verdifull motgift mot den giften de har i seg selv. For her i sakramentet vil du jo få syndsforlatelse av Kristi munn. Og den gaven omfatter og bringer med seg Guds nåde og Ånd med alle Hans gaver, vern og verge og kraft mot døden, djevelen og all ulykke.

Fra Guds side har du altså både Kristi befaling og løfte. Og fra din side skal du bli drevet av den nøden som du er plaget av. Det er jo også på grunn av den nøden at Kristus befaler, lokker og gir sine løfter. For Han sier selv: Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt (Matt. 9,12). Da sikter Han jo til dem som strever og er besværet med synden, frykt for døden, og anfektelser fra kjødet og djevelen. Hvis du nå er besværet og føler din svakhet, så gå frimodig til nattverden og la deg bli vederkveget, trøstet og styrket. Vil du derimot vente til du blir kvitt dette, for at du kan komme ren og verdig til sakramentet, da må du holde deg borte i all evighet. For Kristus feller dommen her, og sier: Hvis du er ren og from, så trenger du ikke meg, og jeg trenger heller ikke deg. Derfor kalles bare de uverdige som ikke føler sin svakhet og ikke vil erkjenne at de er syndere.

Men du sier: Hva skal jeg gjøre når jeg ikke kan føle noen slik nød, og heller ikke kjenner noen hunger og tørst etter sakramentet? Til det svarer jeg: For dem som er således sinnet at de ikke føler seg selv, vet jeg ikke noe bedre råd enn at de griper inn i sin barm, om de har kjød og blod. Hvis du da finner sådant, så ta for deg Pauli brev til galaterne. Der vil du få se hva kjødet ditt er for en skjønn frukt. Men kjødets gjerninger, sier han, er åpenbare. Det er slikt som utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt (Gal. 5,19).

Om du ikke kan føle dette, så tro dog Skriften. Den vil ikke lyve for deg, for den kjenner kjødet ditt bedre enn du selv. – Videre sier Paulus i Rom. 7,18: Jeg vet at i meg , det er i mitt kjød, bor intet godt

. Når Paulus må si sånt om kjødet sitt, så vil vi heller ikke være bedre eller helligere. Men at vi ikke føler det, det er så mye verre. For det er et tegn på at det er dødkjøtt, som ikke føler noe, og likevel raser og eter om seg. Men, som sagt, om du er så fullstendig død, så tro dog Skriften. Den feller dommen over deg. For å si det kort: Jo mindre du føler din synd og svakhet, desto mer grunn har du til å gå til sakramentet for å søke hjelp og legedom.

For det annet bør du se deg omkring, og se etter om du ikke er i verden. Vet du det ikke, så spør naboene dine om det. Og hvis du nå er i verden, så tenk ikke at det skal bli noen mangel på synd og nød. Begynn bare og vis deg som en som vil være gudfryktig og følge evangeliet, så skal du få se om ingen blir fiendtlig mot deg og vil tilføye deg mye vondt, mye urett og vold, og også gi anledning til synd og udyd fra din side. Hvis du ikke har erfart det, så la Skriften si deg det, for Skriften gir alltid verden det skussmålet.

Dessuten har du også djevelen omkring deg. Han kan du nok ikke trå under føtter, for selv ikke Kristus har kunnet unngå ham. Men hva er nå djevelen? Han er ikke noe annet enn det Skriften kaller ham: en løgner og morder. Som løgner forfører han hjertet fra Guds ord og forblinder det. Hensikten med det er at du ikke skal føle din nød eller kunne komme til Kristus. En morder er han også, fordi han ikke unner deg livet en time. Hvis du bare kunne se hvor mange kniver, spyd og piler som er rettet mot deg hvert øyeblikk, så ville du være glad over å kunne komme til sakramentet så ofte som mulig. At vi da går så sikre og uaktsomme, kommer ikke av annet enn at vi ikke tenker eller tror at vi er i kjødet og i den onde verden eller under djevelens rike.

Derfor skal du forsøke å øve deg godt i dette. Gå bare i deg selv, eller se deg litt omkring, og hold deg bare til Skriften. Hvis du heller ikke da føler noe, så har du så meget større grunn til å klage både for Gud og for din bror. Og da må du også ta imot råd og få andre til å be for deg. Men gi ikke opp før du er blitt kvitt ditt steinharde hjerte. Da vil nok nøden innfinne seg, og du vil få se at du ligger dobbelt så dypt som en annen fattig synder og trenger meget mer til sakramentet mot den elendigheten som du dessverre ikke ser. Du må be om at Gud vil gi deg nåde til å føle den mer, og bli mer hungrig etter sakramentet. Dette er særlig nødvendig fordi djevelen trenger seg inn på deg og lurer på deg til alle tider. Av all makt prøver han å få grepet deg, så han kan få myrdet både sjelen og legemet ditt. Derfor kan du ikke føle deg trygg for ham et eneste øyeblikk. Hvor snart kunne han plutselig få brakt deg i elendighet og nød, når du minst venter det!

Neste: En formaning til skriftemål

Tilbake til innholdsfortegnelsen