En formaning til skriftemål
Om skriftemålet har vi alltid lært at det skal vært fritt og uten det pavelige tyranniet, og det skal være løsrevet fra all tvang og befridd fra den uutholdelige byrde som var pålagt kristenheten. For det har ikke vært noen større plage inntil nå enn at man har tvunget alle til å skrifte, som om det handlet om den største dødssynd. Man har dessuten gjort det så byrdefullt og pint folk med å telle opp alle synder slik at ingen var i stand til å skrifte grundig nok. Og det verste var at ingen lærte eller visste hva skriftemålet er, eller hvor nyttig og full av trøst det er. Det eneste resultatet var en masse angst og skremte sammvittigheter. Alle var tvunget til å skrifte og intet var mer ubehagelig.
Men nå er vi befridd fra disse tingene, slik at man ikke lenger er tvunget til det og ikke lenger skal gjøre det i frykt. Dessuten er vi spart for den plage å fortelle alle synder nøyaktig. Og endelig har vi den fordelen at vi nå vet hvordan man skal bruke skriftemålet på en god måte, til trøst og styrke for vår samvittighet.
Denne friheten har alle vært flinke til å lære, ja dessverre alt for flinke. Man gjør kun hva man selv vil og bruker friheten som om det var frihet til aldri mer å bruke skriftemålet. Vi er raske til å lære det som passer til vårt behag. Og de ting som er behagelig og godt i evangeliet har folk lett for å forstå. Men som jeg har sagt, så er disse svinene ikke i evangeliet og skal ikke høste noen av fordelene, men skal forbli under paven og drives og plages til å skrifte, faste osv, enda mer enn før.
Den som ikke tror evangeliet og ikke vil leve og handle etter dette som en kristen, han skal heller ikke nyte noen av fordelene. Hva er du av, hvis du kun vil ha godene men ikke yte eller gjøre? Derfor vil vi ikke forkynne for slike folk eller gi dem del i våre friheter, men sende dem tilbake til paven så han kan plage dem som en sann tyrann. For til folk som ikke vil adlyde evangeliet passer nettopp en slik fangevokter, som en Guds djevel og bøddel. Men for andre som gjerne lar seg veilede må vi stadig forkynne, påminne, tilskynde og lokke, så denne verdifulle og trøsterike skatt som rekkes oss i evangeliet ikke skal ligge ubrukt. Derfor vil vi også si litt om det personlige skriftemål for å undervise og formane folk.
For det første har jeg sagt at utenom det skriftemålet vi her snakker om, så er det ennå to former som man kunne kalle alminnelige syndsbekjennelser som alle kristne skal bruke. Det er de bekjennelsene hvor man skrifter sin synd for Gud alene eller for nesten alene og ber om tilgivelse. Det er også det samme som er i Fader vår når vi sier; “Forlat oss vår skyld, som vi også forlater våre skyldnere.” Ja, hele Fader vår er intet annet enn et slikt skriftemål. For hva er vår bønn ennet enn at vi bekjenner hva vi ikke har, ikke gjør og hva vi skulle, og ber om nåde og god samvittighet? Dette skriftemålet skal og må skje uten stans så lenge vi lever. For et kristent liv består egentlig i at vi erkjenner oss som synderer og ber om nåde.
På samme måte er også det andre alminnelige skriftemålet som enhver skal gjøre overfor sin neste, også bundet til Fader vår, nemlig at vi innbyrdes skrifter vår synd og tilgir hverandres skyld, før vi kommer til Gud og ber ham om tilgivelse. Nå er vi alle uten unntagelse skyldige overfor hverandre. Derfor skal og må vi alle og enhver helt åpenlyst bekjenne vår synd, og ikke skamme seg overfor hverandre. For det går som man sier; Er én from, vil alle være det. Og ingen handler overfor Gud eller nesten som han bør. Men i tillegg til denne alminnelige skyld er det ved siden av denne også en særlig; har man gjort en annen vred, må man spesielt be ham om tilgivelse. Slik har vi i Fader vår to absolusjoner eller syndtilgivelser. Vi får både tilgivelse for hva vi er skyld i overfor Gud og overfor vår neste, hvis vi tilgir nesten og forsoner oss med ham.
Foruten disse offentlige, daglige og nødvendige skriftemål finnes det også det personelige skriftemål, som bare skjer i samtale med en annen kristen. Dette er hvis det er noe særlig som anfekter eller plager oss. Noe som vi kjemper med, men ikke riktig finner ro i. Eller hvis vi føler oss svake i troen. Vi kan da snakke med en annen kristen om det og få gode råd, trøst og styrke, når og så ofte vi vil.
Denne personlige samtalen er ikke omfattet av budet som de andre to, men er stilt til rådighet for alle som har behov for det, slik at man kan bruke det når det er nødvendig. Det utspringer av den ordningen at Kristus selv har lagt absolusjonen eller tilsigelsen av syndenes forlatelse i munnen på sin kristenhet og har befalt at vi skulle løses fra synden på denne måten. Hvis det er et hjerte som føler sin synd og begjærer trøst, har man her en sikker tilflukt hvor vi finner og hører Guds ord. Her setter Gud oss fri ved et annet menneske og forkynner tilgivelse.
Som jeg ofte har sagt skal du derfor legge godt merke til at skriftemålet består av to deler: Den første er vårt eget verk og vår egen gjerning; at jeg beklager min synd og begjærer trøst og oppmuntring. Den andre er et verk som Gud gjør når han ved ordet, som er lagt i munnen på et annet menneske, frikjenner meg for mine synder. Dette er den fineste og den mest verdifulle delen, som gjør skriftemålet liflig og trøsterikt. Inntil nå har man lagt vekt på vår gjerning og ikke tenkt lenger enn at vi skulle ha skriftet fullstendig. Akkurat som om det kun var en god gjerning som man ville betale Gud med. Hvis skriftemålet ikke var gjort fullkomment og på den mest nøyaktige måten gjaldt ikke absolusjonen, og synden kunne ikke være tilgitt. Dermed drev man folk så langt at enhver måtte fortvile over å skrifte så nøyaktig, så det ble helt umulig. Ingen kunne finne ro eller tro på absolusjonen. Derfor gjorde de ikke bare det kjære skriftemålet unyttig for oss, men gjorde det også vanskelig og upoplært, til åpenlys skade og fordervelse.
Derfor skal vi være omhyggelige med å atskille de to delene fra hverandre. Vi skal regne våre gjerninger for små, men Guds ord for høyt og stort. Vi skal ikke bruke skriftemålet som om vi ville gjøre en kostelige gjerning og gi noe til Gud, men kun for å motta fra Ham. Du behøver ikke komme og fortelle hvor rettskaffen eller hvor ond du er. Er du en kristen vet Gud det allerede. Er du det ikke, vet Gud det ennå mere. Men du skal gjøre det for at du kan klage din nød og la deg hjelpe til å få et glad hjerte og en god samvittighet.
Her det det ikke nødvendig å presse noen med bud. Men vi sier: Den som er en kristen eller gjerne vil være det, har her et godt råd; nemlig at han skal gå å hente denne kostelige skatten. Er du ikke en kristen og begjærer du ikke denne trøsten, så overlater vi til en annen å tvinge deg. Dermed opphver vi nå hele pavens tyranni, bud og tvang, fordi vi slett ikke behøver den. For vi lærer som det er sagt slik: Den som ikke er villig og for absolusjonens skyld går til skrifte, skal bare la være. Ja, den som går for sin gjernings skyld og setter sin lit til hvor fullstendig han har skriftet, skal også la det være. Men vi formaner til at du skal skrifte og fortelle din nød, ikke fordi du skal gjøre det som en god gjerning, men fordi du skal høre hva Gud sier til deg. Du skal se på ordet eller absolusjonen, akte det som verdifullt og dyrebart, og motta det som en virksom, nyttig skatt med all ærbødighet og takk.
Når man nå understreker dette og påviser den nøden som skulle bevege og tilskynde oss, behøver man ikke mye av nød og tvang. Enhver skulle drives av sin egen samvittighet og gjøres så redd at han ville bli riktig glad og gjøre som en tigger som hørte at man et sted delte ut en stor gave, penger og tøy. Da behøver man ingen til å drive eller tvinge ham av sted. Han ville av seg selv løpe alt han kunne for ikke gå glipp av det. Man skal ikke gjøre det til en befaling, slik at alle tiggere løper bare fordi man befalte det, men ikke fortalte hva man kunne finne og hente der. Det ville bety at man gikk med ulyst og ikke regnet med å hente noe, men bare å utstilles som en fattig og elendig tigger. Det ville man ikke øse mye glede eller trøst fra, men bare bli ennå mere fiendtlig stemt overfor budet.
Inntil nå har pavens predikanter vært tause om denne fortreffelige, rike gaven og uutsigelige skatten, men kun drevet folk sammen av den grunn at man skulle se hvor urene og skitne mennesker vi var. Hvem kunne da med glede gå til skrifte? Men vi sier ikke at man skal se hvor full du er av skitt og speile deg denne, men vi råder deg og sier: Er du fattig og elendig, så gå bort og bruk denne legende medisinen. Den som føler sin elendighet og nød vil få en sånn lengsel etter skriftemålet at han med glede løper etter det.
Men den som ikke regner det for noe og ikke kommer av seg selv, ham lar vi passe seg selv. Men de skal likevel vite at vi ikke regner dem som kristne. Vi underviser hvor fortreffelig, kostbart og trøsterikt det er med skriftemålet, og vi formaner til at man ikke forakter denne dyre gaven når vi ser vår store nød. Er du en kristen behøver du hverken tvang fra min side, og slett ikke pavens bud, men du ville sikkert tvinge deg selv og be meg om at du må få del i det. Men forakter du det og går hovmodig omkring uten å skrifte, så trekker du den slutning at du ikke er kristen og heller ikke skal motta nattverden. For du forakter noe som ingen kristen skal forakte, og bevirker derved at du ikke kan ha noen tilgivelse av synden. Og det er et sikkert tegn på at du også forakter evangeliet.
Kort sagt: Vi vil ikke vite av noe tvang. Men de som ikke hører og følger vår forkynnelse og formaning vil vi ikke ha noe med å gjøre, og han skal heller ikke ha noen fordel av evangeliet. Var du en kristen ville du være glad selv om du måtte løpe hundre kilometer etter det, og du ville ikke la deg tvinge, men heller ville du komme og tvinge oss. For det må bli omvendt med tvangen; slik at vi står under budet, men du kommer i frihet. Vi presser ingen, men ser gjerne at noen presser oss, likesom man tvinger oss til å forkynne og utdele nattverden.
Når jeg derfor formaner til å skrifte, gjør jeg ikke annet enn å formane deg til å være en kristen. Hvis jeg kan bringe deg til å være det, har jeg også brakt deg til å bruke skriftemålet. For de som streber etter gjerne å være fromme kristne og bli kvitt syndene sine og ha en god samvittighet, de har allerede den rette hunger og tørst. De snapper etter brødet som en jaget hjort som er utmattet av sult og tørst. Som Salme 42 sier: “Som hjorten skriker etter vann, slik skriker min sjel til deg, Gud.” Så smertefullt og redd som hjorten søker etter en frisk kilde, så angstfull og redd søker jeg etter Guds ord eller absolusjonen, og nattverden. Se, det ville være den rette lære om skriftemålet. Så kunne man få lyst og kjærlighet til det, slik at folk kom til oss og løp etter oss, mer enn vi brydde oss om. Papistene lar vi plage og pine seg selv og andre som ikke regner med denne skatten, men lukker seg selv ute. Men la oss løfte våre hender og love og takke Gud fordi vi er kommer til en slik erkjennelse og nåde.
Tilbake til innholdsfortegnelsen