Å bli helliget og mer lik Gud

Det er for en kristen et før og et nå. Slik ser Gud det og vi må tro og lære å se det slik også. Gud sier i Gal 2,20: “Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for meg.”

Hvorfor lever jeg ikke lenger? Jo fordi “en er død for alle, derfor er de alle døde”. Slik ser Gud det. Kristus var meg og deg på korset. Han var den andre stamfaren til menneskeheten, den andre Adam, Menneskesønnen. I Kristus så Gud hele menneskeheten til en ny begynnelse. Mennesket, slik vi er det fra vår fødsel og i vår natur fra vår første stamfar, Adam, er udugelig. Gud har forkastet det gamle mennesket helt. Det nytter ikke fikse, bøte eller reparere på det. Det er råttent helt igjennom og det må forkastes. Det gjorde Gud. Han har dømt og forkastet det gamle mennesket. I Kristi person stevnet Gud den gamle slekten, det naturlige mennesket, til doms på korset. Det ble dømt til døden, helt og holdent ubrukelig. Så fordervet at selv Gud ikke kunne få et godt menneske ut av det. Han gav det opp og gjorde seg ferdig med det på korset. Gud skal aldri gjenoppta handlingen med dette mennesket i oss, som ble forkastet i Kristus. Gud betrakter det for å være dødt. Gud regner ikke med det lenger, like lite som vi kan regne med noe hjelp fra et lik. Nå ønsker Gud at vi som troende skal stå i det samme forhold til det gamle menneske, som Han selv gjør. Vi skal anse det for å være korsfestet. Altså ikke forbedre eller bearbeide det, men erklære det for å være dømt og drept på Kristi kors. Som det heter i Rom 6,11: “Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.”

Vårt gamle menneske er dessverre ennå ikke bokstavelig dødt i oss. Nei, det lever, og som troende kjenner også du og jeg at det lever og gjerne vil leve og komme til uttrykk i våre liv. Men fordi dette elendige mennesket ble for over 2000 år siden behandlet av Gud og fordømt ved Kristi kors, så skal du og jeg akte det som dødt. Vi må altså ta stilling i Kristus og regne slik som Gud regner. Gud har forkastet det gamle mennesket og anser det for å være dødt og fordømt. Innser du og jeg dette, da begynner vi ikke på prosjektet med å forbedre og få skikk på det mennesket som i Kristus er korsfestet. Nei, da gjør vi etter det Gud befaler: “Avlegg det gamle mennsket-“ (Ef 4,22). Og det er noe helt annet enn å anerkjenne og forbedre det.

Nå går det ikke an å avlegge det gamle mennesket bokstavelig som vi kunne gjort med gamle, ubrukelig og skitne klær. Nei, det kan bare skje ved erkjennelse, ved tro. Og VI KAN IKKE TRO I LØSE LUFTEN. Troen kommer av forkynnelsen, og forkynnelsen skjer ved Kristi ord. Bøy ditt øre til dette ordet om korset, Kristi kors. Det taler en mektig tale. Ved tro skal du da se deg selv som død og forsvunnet i Guds dom.

Men det tomme kors vil også vise deg til Kristi tomme grav. Der vil du finne deg selv begravet. For “vi ble begravet med ham-“. Kristi grav er i Guds øyne avslutningen på ditt gamle menneskes historie. Den tomme grav vil vise deg hen til det oppstandne og herliggjorte mennesket Kristus Jesus. Og i ham vil du se at på  påskemorgen begynte Gud en NY historie med en NY ADAM. Og med ham, historien om et nytt menneske. For “ vi ble oppreist med ham.” “Vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus-“. “Derfor, om noen er i Kristus, da er han en NY skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.” Du skal altså ikke bare “akte deg som død”, men og “som levende for Gud i Kristus Jesus.” Ja, du skal regne deg allerede som SATT MED HAM I HIMMELEN (Ef 2,6). For en herlig stilling og for en nåde! En stilling om ene og alene er gjort ferdig for oss ved Kristi kors og som gis oss ved troen på dette velsignede kors. Der ble min synd sonet. Der ble det gamle mennesket i meg fordømt. Der endte min mørke løpebane som et Adams barn.

Og der hvor mitt “gamle jeg” endte sin historie, der begynte min nye biografi.

Dette nye livet i Kristus trer synlig frem i oss og blir holdt oppe ved Guds ord, og spesielt ved ordet om korset. Dette ord taler en mektig tale som er virkekraftig til å hellige oss, bli mer lik Gud, vi som allerede er hellige i Kristus.

“O, la aldri noensinne, korsets tre meg gå av minne.”